Opp å kikke

Fridagen i dag gikk til å gå med "godsekken" i Raipas. Raipas er et fjellområdet som ligger like utenfor sentrale Alta. Fra meg tar det ca. 13 min å kjøre til parkeringa. Når man går fra parkeringa kan man endten gå mot Lille-Raipas eller hvor jeg gikk i dag. Lille-Raipas er forøvrig en topp blandt flere som hører med til Alta ti-topper. Parkeringa er veldig fin, og jeg må si jeg stussa på om den var utbedra siden i fjor. Uansett veldig greit å finne fram til, det var det første turområdet jeg surra rundt i når jeg flyttet hit i fjor sommer.

Grunnene var igrunn flere med tanke på at jeg skulle til Raipas i dag. Først og fremst for å gå en treningstur, men jeg hadde andre ting i tankene i dag. Ellers ville jeg se hvordan det sto til med alle fiskevanna.."er det is eller ikke tru"..jeg er jo søring og da syns jeg det må være lov å håpe. Jeg hadde ikke fiskestanga i sekken forsåvidt, så jeg var kanskje ikke så positiv. Videre var jeg veldig intressert i å sjekke snøforholda litt lenger opp på fjellet, om det er mulig å labbe rundt på tur. Sist men ikke minst ville jeg teste de nye Lundhags støvlene mine.

Bekker blir til fosser

Det første som slo meg når jeg gikk ut av bilen og litt til, var vannet. Jøssenam å mye vann det skulle være. Det fosset nedover lia, og rørene i overgangen holdt nesten ikke unna. Stien opp til Lille-Raipas var bare en stor bekk for øyeblikket, jeg skulle andre veien. Etter fem minutter gange møtte jeg den første snøen, det var ikke så mye og kun på stien, gode greier.

Det første vannet jeg hilste på, titta tilbake uten is, det var fint. Selv om det kun er et lite vann lovet det bra. Det var igrunn bare å labbe på videre i lia, som er ganske bratt til man kommer opp på toppen. Der ligger det vann i klynger, men disse var det is på. Isen var derimot samlet mot midten, så om ei uke eller to kan det være fritt for is her. Noen mindre vann lenger oppe var derimot isfrie.

Litt is klamrer seg fast

Videre til neste oppdagelse, som var at "her er det jammen flott å gå nå, ikke no problem". Det var utrolig fint å se at her kan man gå i timesvis uten at snøen er no hinder. Jeg gikk fra det ene vannet etter det andre for å kikke, det er masse plass og ingen folk. Støvlene som jeg fikk tidligere denne uka ser også ut til å være helt fantastiske. Utrolig lette, stabile og fullstendig vanntette. Noen bekker blei det å vasse gjennom, det funka som en drøm.

Fortsatt litt snø å smelte

Testa kamera under vann

Turen endte med en topp jeg hadde sett meg ut, den var 347 moh. Her hadde jeg utsikt over Alta, fjorden, Trollvanna og innover viddene. Kong vinter var hyggelig nok til å stikke innom å si hei også, når sola tok en liten pause bak skyene. Motvind og "godt norsk vær"  på vei ned føltes friskt i fjeset, og hetta blei dratt på. Her oppe snur det fort og man møter mange årstider i slengen.

Fredrik

Alta, fjorden og Trollvannet

"Bli kjent-tur"

Snaut året er gått siden Fredrik og jeg møttes for første gang, på et kajakkurs i regi av padlegruppa til Eidanger I.L. Jeg husker at han ganske raskt skilte seg ut fra resten av gruppa. Fredrik var den rolige, avbalanserte typen. Ikke den mest snakkesalige - for å si det mildt. Det passet meg bra. Strengt tatt var jeg der for å lære meg hvordan man behersker en kajakk. Finne ut om dette var noe for meg. 

At det fulgte en turkompis med på kjøpet, var en uventet - men trivelig bonus. 

Fredrik og jeg ble makkere etter lunsj den første dagen. Etter fem timer på vannet, syklet vi sammen hjem. Praten satt løst. Jeg var over meg av begeistring for den nye oppdagelsen, ville padle mer. Det var tydelig at også Fredrik hadde sansen, for nå prata til og med han. Neste morgen møttes vi på veien, og syklet sammen ned til Nystrand. Kameratberging sto på dagsorden, og vi kom helskinnet fra det. Den ettermiddagen utvekslet vi mobilnumre, og ble enige om å gi lyd så fort en av oss følte dragningen mot fjorden bli for stor. 

Av erfaring tvilte jeg på at så ville skje. Men denne gangen var det annerledes; jeg hadde glemt å ta med i beregningen at Fredrik kun var 27, og fortsatt lykkelig ungkar...

Mot slutten av uka kom den første sms´en. Han lurte på om vi skulle forsøke oss. Hvilket vi gjorde. Turen fra Malken til Røra ble en ny suksessopplevelse; selv om vi følte oss utstø, var det ingen som havnet ufrivillig i vannet... 

I perioden som fulgte var vi på tur en eller flere ganger i uka. Aller best trivdes vi når det sjøet litt, og bølgene med den hvite fråden på toppen ga oss noe å kjempe imot. Men det var også trivelig i stille sjø. Da padlet vi som oftest side om side, og pratet om dann og vann. Som regel gikk det i friluftsrelaterte emner.  

Om jeg ikke husker feil var fremtidige turer et av dem.

25 kilo merkes når sekken skal på... (men jeg innrømmer at posituren ser, ehm... noe snodig ut!).

Etter en sommerferie med mye padling, flyttet Fredrik nordover til Alta - mest av alt for å leve ut drømmen om hundekjøring og friluftsliv i barsk, nordnorsk natur. På et tidspunkt bestemte han seg for å gjøre nok et forsøk på å gå Telemark på langs. En gang utpå høsten tok han kontakt via Facebook, for å høre om jeg kunne hjelpe til med noe "skrivegreier". Jeg tenkte at det kan jeg godt - men da vil jeg være med på moroa...

Jeg ville være med på turen - ihvertfall deler av den. Vi chattet hyppigere enn noen gang, og straks var jeg mer involvert enn jeg hadde sett for meg. Før jul hadde en ukestur, eller der omkring, blitt til en treukers - og jeg begynte å glede meg til det første ruteutkastet skulle komme... 

Den ene ideen tok den andre, "skrivegreiene" ble plutselig til daglige reportasjer (en idé som Telemarksavisa tente på). Golfballen var begynt å rulle, den hadde allerede form av en fotball. Men det stoppet ikke der. Vi ville forsøke å få med oss noen sposorer. Besøk (personlig oppmøte er fortsatt viktig), brevskriving, nye besøk, purringer, og så videre - tok plutselig opp mye tid. Man må stå på for å få resultater! Og vi har vært heldige: I skrivende stund er vi stolte over at Sporty Bil og importøren Hyundai Norge, samt kommunikasjonshuset Com2gether, er med som hovedsponsorer. Det er moro når lokale bedrifter støtter opp!

Turmiks er alltid kjærkomment.

Men jakta på sponsorer er en ting. Noe ganske annet er jakta på fysisk form... For egen del starta oppladningen til sommerens store høydepunkt med skituren over Hardangervidda (se nedenfor). Deretter ble fjellski byttet ut med fjellstøvler, og stadig flere kilo lagt i sekken. Fredrik er visstnok på tur hele tida. Hvis han ikke løper en av sine faste langruter, trener styrke - eller deltar i Tromsø marathon, er han sengeliggende på grunn av sykdom. I det siste har også han begynt å gå på beina, ettersom snøen er iferd med å slippe taket der oppe i nord...

For noen uker siden var han en snartur "sørafor", og vi syntes det var på tide å gå vår første tur i lag. Å padle noen timer uti fjorden er en ting. Men å skulle tilbringe tjuefire timer sammen, hver dag i tre uker, er noe ganske annet. En "bli kjent tur" kunne være greit å ha innabords...

Vi ble enige om å møtes hos meg med ferdigpakka sekk. Fredrik så ut til å ha tatt oppgaven vel alvorlig der vi traska bortover Tveitanveien... "Pakkesel" var vel det første ordet som falt meg inn. Men jeg sa ingenting - mest sannsynlig så jeg ut som et selv. (Noen dager seinere påsto han at det var 36 kilo i sekken, hvilket forklarer den lutrygga gangen.) En halv kilometer langs landeveien, og vi kunne forlate asfalt til fordel for stien som fører opp til Preståsen. 

Mens vi gikk prata vi mye om sekk... Dette er et gravalvorlig samtaleemne, ikke å forveklse med "koffert" - hvis noen skulle tro det. Jeg har nemlig funnet ut at min Norrøna Stetind, min trofaste følgesvenn de siste åtte åra, er blitt et hakk eller to for liten. Det er et par ting som skal med når man legger ut på en treukers, og 75 literen har allerede begynt å vokse meg over hodet...

Vi "toppet" Preståsen, utvekslet noen beundrende gloser om utsikten, før vi beveget oss ned mot Moheim (eller Telemarksporten, om du vil). Jeg skyldte Fredrik noen kroner, kjøpte et par sjokolader og tok ut noen hundrelapper ekstra på bensinstasjonen - som jeg ga ham. Vi trasket over hovedinnfartsåra til Porsgrunn, tok inn ved et av de største byggvarehusene i byen, under togskinnene - opp i Østmarka. Opp, opp, opp mot toppen av Årdalsåsen... 

 På vei opp til Årdalsåsen har man utsikt over store deler av Grenland. 

Ved stiskillet mot Svinholtdammen knakk vi av. Det var blitt kveld, vi hadde allerede gått i to timer, og pause med utsikt ville gjøre godt. Og vi rakk det akkurat: I det sola gikk ned svøpte den Grenland i et blekrosa sjal. Jeg fiklet etter noen tørre plagg, Fredrik nøt utsikten. Jeg fikk kameraet i hendene, knipset minnene, og registrerte at jeg hadde kaffe - men ingen fyrstikker til å fyre opp primusen med. Alt jeg kunne by på var en Hobby og Pollys Turmiks. Faen som jeg traktet etter kokekaffe...

På vei ned var det stummende mørkt, på nær lyset fra hodelyktene våre. Atmosfæren hadde forandret seg, lufta var blitt kald og rå. Kanskje var det enda mer spennende å gå sånn? Vi snakket om at det kunne være morsomt å gjøre det underveis. Snu opp ned på døgnet - hvorfor ikke? 

Vel hjemme fant jeg svovelstikkene i bunnen av sekken. Med andre ord kunne vi holdt kaffeslaberas i det sola gikk ned. Damn!

Men, om et par måneder vil nok muligheten by seg igjen..!

Martin

Gående intervju med polfarer Britt Thorstensen

Som journalist får jeg fra tid til annen noen spennende henvendelser. I begynnelsen av mai kom det en e-mail av denne sorten. Avsender var ingen ringere enn polfarer Britt Thorstensen. Hun ville gjerne fortelle om sitt nært forestående prosjekt; bestigningen av Denali - 6194 m.o.h.

Fjellet, som ligger i Alaska, er for mange mest kjent under navnet Mount McKinley (oppkalt etter USAs 25. president William McKinley). Det går for å være det kaldeste i verden, og er av mange regnet som det absolutt flotteste. For Britt har det vært en drøm å få klatre det i lang tid – 31 år for å være helt nøyaktig...

- Det begynte allerede da jeg bodde i Alaska som nittenåring, forteller hun i det vi trasker bortover en støvete skogsbilvei, på vei mot toppen av Gampeskottheia. Vi tar det som en treningstur; begge har tung sekk på ryggen, men Britt er utvilsomt den råeste; den friske Bambledama har i tillegg et bildekk i tau rundt magen. - Første del av ekspedisjonen foregår med truger, sekk og pulk - derfor utrustningen, smiler hun.

Etter at snøen gikk har det blitt noen kilometer med bildekk på slep for Britt Thorstensen.

Som alle sponsorjagende eventyrere er også Britt avhengig av publisitet. Derfor e-mailen som har resulteret i dette noe utradisjonelle intervjuet, langt inne i Bambleskauane. Jeg er fullstendig klar over at prosjektet hennes er i en ganske annen liga enn den jeg selv spiller i - likevel føler jeg at vi er på bølgelengde. Praten glir ufortrødent, stemningen er god. - For en stund siden hadde jeg en opprydning i gamle bøker. Blant dem fant jeg en klatretillatelse til Denali, forteller hun. Dokumentet fra 1979 tente gnisten i henne på nytt.

Store deler av turen opp til Denali går på stegjern. Britt Thorstensen begynner å bli vant til å ta dem på.

Men det føltes ikke riktig - selv for en dame som har vært på begge polene, og krysset Grønland på ski - å starte jakta på The Seven Summits med Denali. Derfor tok hun i fjor sommer Europas høyeste fjelltopp, Elbrus, som en aldri så liten "oppvarming". Nå føler hun seg klar for utfordringene som venter på Nord Amerikas høyeste fjell. Et fjell der bare halvparten av alle som forsøker seg lykkes. - På grunn av beliggenheten så langt mot nord er luften mye tynnere på Denali, enn på for eksempel Mount Everest. Det gjør at man faktisk må legge 415 meter til høyden, forklarer hun. Med andre ord oppleves det som om man er på 6609 meter når man står på toppen. Legger man til ekstreme temperaturer (ned mot -35 om natta), og dramatiske skifter i værforhold, kan man vagt forestille seg hva Britt vil stå overfor.

Klatreruta til Britt og hennes følge; West Buttress...
(ill.: Aasheim/Tollefsen: "Fem fjell, fem kontinenter, fem uker", Hjemmet/Mortensen forlag, 1992)

På toppen av Gampeskottheia setter vi oss ned med hver vår banan. Regnet, som i et øyeblikk truet med sin ankomst, ser ut til å ha valgt en annen rute. I et filosofisk øyeblikk blir vi sittende å drøfte hva det er vi trakter etter. Hva det er som driver en middelaldrende kvinne mot verdens høyeste fjelltopper, og en trebarnsfar til å gå fra Kragerø til Blyvarden på Hardangervidda - midt i sommerferien? Britt er klar i sin tale: - Jeg må kjenne at jeg lever. Hver dag! 

Måten hun gjør det på er å sette seg mål. Alltid nye mål. - Men det trenger ikke være verdens høyeste fjell, sier hun, det kan like gjerne være å gå den lokale Ti-topperen på under 10 timer!

Møtet med Britt Thorstensen ble til denne artikkelen som sto på trykk i Telemarksavisa onsdag 18. mai.

Tjue minutter går uten at jeg tar notis av det. Å sitte sånn og prate med Britt kunne jeg gjort i timesvis. Som du spør, får du svar. Eventyreren er ikke typen som overøser deg med historier. Men viser du interesse, har du truffet blink!

Når Britt om noen uker er trygt tilbake fra Alaska, håper jeg på et fyldig referat - og flere trivelige turer i nærleiken!

Martin

Treningstur med Milo

En fridag fra jobb betyr som oftest ut i det fri, dagen i dag var inget unntak. Turkompis fikk jeg også med Milo, han en er kjekk gutt på rett over året. Vi har ikke vært på tur sammen før, så jeg var igrunn spent på hvordan han ville oppføre seg.

Kjekk liten kar

Det har seg slik at det er ikke så mye terreng å gå på beina i enda, når neste nabo er Svalbard og Nordpolen. Så turen gikk til Himmeldalen, en liten svipp utenfor Alta. Det er en meget frodig dal med stupbratte fjell på hver side. Naturlig nok har man et av Alta sine klatrefelt liggende i denne dalen. I dalen renner elva Transfarelva evt Gáiddosjohka. Elva blir stadig større i disse dager, siden snøen smelter fra fjellene. Stien som går innover dalen er stadig brutt opp av bekker som renner med stor fart ned fra fjellene, og det er store våte områder. Dette skulle også by på problemer i dag.

Fortsatt litt snø i lavlandet, og trærne er fortsatt i vinterdrakt

For å starte med starten så var Milo mer enn klar for å bli med ut og spratt lett inn i bilen før avreise. I Himmeldalen er det ikke akkurat gode parkeringsmuligheter, men veien er brei nok noen plasser til at man kan stå der. I det jeg åpnet bakdøra for å ta sekken kom Milo hoppende fra bagasjerommet og ut gjennom døra. Enkelt og greit. Jeg tjora han fast i ei furu og det skulle vise seg å være av stor interesse. Han markerte hver centimeter av treet og skrapa opp barken, greit nok til jeg tok tak i båndet og kjente at det var godt innsausa i urin.

Turen starter i ganske frodig furuskog (nesten som å være hjemme) med lyng og myrterreng. Det er en god vei inn fram til man treffer Transfarelva,  da begynner stien eller man kan gå hvor man vil. Her er det bjørka som dominerer, med et lite planta untak av gran. Man blir faktisk litt paff når man treffer på en gjeng grantrær i Finnmark, så det var et hyggelig gjennsyn.

Bekker bryter stien og går ned til elva til høyre

Milo oppførte seg veldig fint, men han var veldig gira på alt av trær med barnåler. De skulle han enten rulle seg i, sitte på og gjøre fra seg eller bare tisse på. Han var også fælt til dra til å begynne med, men etter noen gjentagende strofer om det motsatte ga han seg. Eneste untaket var når det sprang lemen forbi, da var han ikke til å stoppe. Han jakta på disse små typene hele dagen, uten å få fatt i noen. Det viser seg også å være mye elg i området, det kommer klart fram av spor av forskjellig slag, men vi fikk ingen glimt av "Brutus" denne gangen.

Lemenjakta i full gang

Etter et par timers gange langs elva i relativt flatt og lettgått terreng møtte vi først en stor myr. Den var naturligvis helt oversvømt, og veien forbi blei reine labyrinten. Men vi kom oss videre og da begynte stigninga. Det var BRATT. Her måtte jeg mase litt på Milo om at han gjerne bare kunne dra så mye han ville, men nå ville han ikke det mer. Så veien opp med tung sekk blei fresk og fin. Stien var etterhvert gjort om til en bekk så der var det ikke aktuelt å gå, alternativet var store steinblokker eller dyp snø. Vi valgte en mitt i mellom løsning, litt i ura og litt i snøen. Da vi nådde toppen endret terrenget seg mye, flate områder igjen med spredt furuskog. Ganske fint igrunn, men det var litt for mye snø til av vi gikk veldig langt innover i disse områdene. Her ligger det også noen vann som jeg tenker å prøve fiskelykken når isen er gått.

Turkompiser endelig på toppen

Veien ned fra fjellet bestemte Milo seg for å begynne å dra igjen, så da gikk det for seg. Surfa med stramt bånd der det var snø og gikk på ræva ett par ganger. Mitt i alle steinblokkene sto det ei stor bjørk som jeg lente meg mot, det var ikke særlig lurt for den var gjennom råtten. Hele treet velta og jeg følte nesten med ned i bekken, med stramt bånd blei det kjapt et balansetest. Etter en del rot oppi lia kom vi oss ned igjen og følgte Transfarelva tilbake til bilen. Milo virka å ha fått seg en god tur, men hadde fortsatt energi til hoppe og sprette etter en og annen lemen.

Turen starta med noe pjuskevær, men etterhvert viste sola seg også. En fin liten dagstur for to framtidige turkompiser.

Himmeldalen

Fredrik

Til Sommarseter med Amund

Om noen ikke har tatt notis av det, eller kanskje bare har glemt det, vil jeg minne om Turistforeningens hytter i Grenlandsområdet. Litt utenfor allfarvei, men i praktfulle naturomgivelser, ligger de - klare til å ta imot vandrere som søker tak over hodet.

Helga etter at Marthe og jeg hadde testet teltet for første gang i år, var det Amund (4 år) sin tur. Han var mest gira på en hyttetur - selvom vi godt kunne ta med teltet og slå det opp på utsida... Gode minner gjorde at jeg nok en gang tenkte på Sørmyrseter som et opplagt mål. Klok av skade ringte jeg derfor Fritzøe Skoger for å høre om det var muligheter for at bommen ville åpne. Det var det ikke. Dermed måtte vi se oss om etter et alternativ, og kartet over Skien Nord kom på bordet. Sommarseter, litt nord for Luksefjell, ble pekt ut. I dette området mysser det av spennende ting å gjøre.

Vi ankom hytta ved lunsjtider, og benket oss rundt bordet ute på tunet. Etter noen skiver tok vi beina fatt. Ved Eiangen ligger Turistforeningens robåt. Den brukte far som gulrot for å få lillegutt til å gå. Og det var tydelig at en båttur fristet, for gikk det skal jeg si at poden gjorde... Vi fulgte stien mot Fugleleiken, knakk av ved Huldreberg - ned mot vannet. På veien fikk Amund øye på noe rart: "Se pappa, den pinnen ser ut som en slange!", sa han - og bøyde seg ned mens han strakte seg mot den. Jeg tok et skritt nærmere, ba han om å vente litt. For det kunne jo være... Og så sannelig: Der, midt på stien, lå det en vakker huggorm og solte seg. Jeg tok Amund i hånda, kremtet, og sa: "Jeg tror vi går rundt den steinen der! Etter møtet ble vi ekstra oppmerksomme, og fant spor etter skogens dyr overalt. Vi så elgtråkk, hørte orrfugl, og vi undret oss over alle de rare bæsjene som lå rundt forbi. Kunne det være fra et ekorn, et rådyr, eller kanskje fra en bjørn? Eller kunne det rett og slett være fra en frosk? "Nei, for det er vel ikke frosker her, pappa?" 

På stien var det mye rart å se. Huggorm, rare bæsjer, og mange elgspor som her.

Til tross for at mai du skjønne milde forlengst var kommet, lå det flekker av snø i terrenget. 
Det var soggy å gå, men godt fottøy gjorde susen. Vi koste oss stort... Og når man ble for
sliten, var det godt å kunne sitte litt på toppen av sekken til far! 

Selv om det er mai, ligger det fortsatt flekker av snø i Luksefjellområdet.

Det er lov å bli litt sliten på tur. Da er det greit å hvile litt på toppen av pappas sekk...

Etter et par timer var vi endelig framme ved Eiangen. Amund begynte straks å speide etter
båten. "Hvilken farge har den pappa? Tror du den er hvit, eller rød, eller... Gjett da, pappa, 
hvilken farge tror du at det er på båten?" Jeg gjettet på rød, og den første båten vi så (som
ikke var Turistforeningens) var rød. Det var greit for Amund, han lot meg vinne... 

Framme ved målet: Eiangen. Amund gleder seg til varme nudler.

Vi fant den riktige til slutt. Hvit var den. Det var ikke så viktig lenger. For vi var sultne.
Skikkelig sultne. Og Amund var blitt lovet kakao. Primusen kom fram, vann ble kokt, kakao
drukket, og nudler spist med glupsk appetitt. Amund gledet seg til en tur på vannet. Lite ante
vi at akkurat det skulle by på problemer. For hvor var årene? Vi løftet på båten, tittet under,
lette rundt omkring, men kunne ikke finne dem. Vi (eller rettere sagt faren) hadde nesten gitt
opp håpet, da en hyggelig hytteeier kom forbi. Han tilbød oss å låne et par årer. Amund strålte,
dette var storveis! Ut på vannet bar det, til det som ble turens absolutte høydepunkt. 

Turens høydepunkt: Etter mye om og men kom vi oss ut i båt. Gjett hvem som strålte da!

Tilbake på hytta i sjutida hadde vi vært ute i fem timer. Nå var det tid for stekte 

pølser, godteri og en god snakk... Fabelaktig, vi elsket hvert et minutt! Da lysene ble slukket
etter et kapittel i Mummiboka, gikk det ti minutter før Amund var i drømmeland. 

Men før det hadde vi ledd mye av hva vi fant i kottet ute i gangen: ÅRENE TIL BÅTEN!

Klokka sju neste morgen var vi ute og tisset. Da var det gjort. En halv time seinere var det fyr i
peisen, og innetemperaturen hadde så smått begynt å stige fra sine beskjedne ti. Vi kokte
havregrøt, pakket sekken og labbet i vei langs stien på baksida av hytta. Den fører opp til
Storefjell (745 m.o.h.) og videre til Solumhytta - og enda mye lenger, om man vil. Det var bløtt,
det var mye opp, det var mye ned. Det var litt slitsomt. Men mest av alt var det kos.
Nonstop´ene på innerlomma hjalp veldig... På toppen (eller der omkring) ventet kakao,
brødskiver og en fantastisk utsikt..! 

Det var ikke mer enn tidlig ettermiddag da vi vendte snuta hjemover, men i bilen var det likevel
en som sov søtt...

Martin

På vandring gjennom Telemark - litt om prosjektet

Opptakten
Jeg vet ikke når det startet for Fredriks vedkommende, bare at han gjorde et forsøk på å gå Telemark på langs i fjor sommer. Dessverre for han lyktes det ikke. I grunn ganske heldig for meg; Fredrik er åpenbart ikke typen som gir seg så lett. Da han fortalte at han kom til å gjøre et nytt forsøk i år, sa jeg straks ifra at jeg ville være med. Øynet selvsagt en mulighet til å kombinere to lidenskaper; skriving og naturopplevelser. I utgangspunktet var tanken å gå deler av turen sammen med ham, kanskje en uke eller der omkring, og så skrive fra det. Men etterhvert som vi pratet mer om prosjektet, ble lysten større. Tilslutt var det ingen vei tilbake.

Fredrik - den evige optimist! Foto: Jan Erik Fillan

I media
En fjær ble kjapt til ti høns. Og snart hadde vi en hel hønsefarm... Jeg er ganske sikker på at Fredrik så for seg å skrive et par artikler i etterkant av turen, sende dem hit og dit for å se om noen nappet, og så ferdig med det. Jeg hadde en litt annen tilnærming, en tilnærming Fredrik ikke var avvisende til...

Slik har det seg at vi kommer til å drasse rundt på en iPad, en trådløs ruter fra ice.net, og hvert vårt  digitalkamera. Med disse arbeidsredskapene er planen å sende et daglig turbrev til Telemarksavisa. Her vil opplevelser, tanker og oppdateringer ha vår hovedfokus. Forhåpentlig er det noe TAs publikum vil like å lese om.

April: Første utkast til rute diskuteres. Foto: Jan Erik Fillan

Ruta
Fredrik var nok i overkant ambisiøs da han satte opp det første utkastet til rute. Den gikk på kryss og tvers gjennom fylkets 18 kommuner, og ville - når man begynte å se litt nærmere på den - være helt urealistisk å rekke over på tre uker. Et nytt utkast ble satt opp, også det i overkant optimistisk tidsaspektet tatt i betraktning. Først da vi møttes ansikt til ansikt over en mengde kartblad og noen kopper kaffe, begynte en mer realistisk plan å ta form.

Ja, da... vi har nyere kompasser også - ja, til og med en GPS! Foto: Jan Erik Fillan

Så, i begynnelsen av mai hadde vi en rute klar. Et utgangspunkt, en start - ingenting endelig. Veien blir jo som kjent til mens man går... Forøvrig ser planen slik ut:

Dag   1: Ellingsvika-Lønstravann
Dag   2: Lønstravann-Korsvatn
Dag   3: Korsvatn-Gjeskefjell (Fiskelaus)
Dag   4: Gjeskefjell-Jørundskårheia
Dag   5: Jørundskårheia-Fjone
Dag   6: Fjone-Grytvatnet/Napetjørn
Dag   7: Grytvatnet/Napetjørn-Kyrkjebygdi
Dag   8: Kyrkjebygdi-Berrfjell
Dag   9: Berrfjell-Åmdals Verk
Dag 10: Åmdals Verk-Dalen
Dag 11: Dalen-heimre Bessevatn
Dag 12: heimre Bessevatn-Bulitjønn
Dag 13: Bulitjønn-Løkjine
Dag 14: Løkjine-Grungebru
Dag 15: Grungebru-Arabygdi
Dag 16: Arabygdi-Saltpyttfloti
Dag 17: Saltpyttfloti-Vestre Haugedalen
Dag 18: Vestre Haugedalen-Sandvatn
Dag 19: Sandvatn-BLYVARDEN-Mogen

Vi starter onsdag den 20. juli, og håper at vår hovedsponsor SportyBil/Hyundai Norge vil plukke oss opp på Skinnarbu etter ganske nøyaktig tre uker.

På tur med Marthe

Oppladning kan være så mangt. En fin mulighet til å gjøre to ting på en gang er å be med ungene på tur. Så kan far gå der med tung sekk for treningas skyld, og samtidig forsøke å gi podene noen opplevelser som kanskje vil inspirere dem en gang i fremtiden. Første invitasjon gikk til eldstejenta, Marthe (7 år). Hun takket mer enn gjerne ja...


Fredag 29. april: Kveldstur til Mykle (Vestfold, sør for Skrimfjella)

Planen var klar. Vi skulle kjøre hele den lange veien, gjennom Groruddalen, langsmed Mykle, helt fram til sommerparkeringa før Damskarven. Derfra skulle vi gå de tre kilometerne inn til Sørmyrsetra (DNT-hytte). Kvelden i forveien hadde vi blitt enige om hva vi skulle ha med av mat; det ble mye snadder - på tur er det jo lov til å kose seg! Jeg hentet Marthe på skolen, hun strålte, vi pakket det siste i sekkene og lastet dem inn i bilen. På veien gjorde vi holdt på McDonald´s. Simpel lunsj og siste proviantering på ICA. Så suste vi oppover.

Etter nærmere en time i bil, mesteparten på humpete skogsvei, nærmet vi oss. Marthe begynte å kjenne seg igjen, både i fjor og året før, hadde vi teltet ved fantastiske Mykle. Skuffelsen var derfor stor da vi møtte på låst bom i sørenden av vannet (hvordan kunne far glemme å sjekke på forhånd?). I stedet for
tre kilometer i fantastisk skogsterreng, hadde vi nærmere mila på grus før moroa ville starte. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å begynne, og så fikk vi vurdere underveis om vi skulle satse på hytta, eller returnere til bilen. En stund fablet vi om å overnatte i teltet, men det var før far kom på at vi ikke hadde tatt med liggeunderlag heller. Fadesen var komplett, og Marthe ville sporenstreks snu. Inne i skogen hadde heldigvis smeltet snø blitt til en liten bekk. Det ble redningen. Den ledet ned mot vannet, og lokket nok til at vi fulgte etter. På sandstranda fyrte vi opp primusen og laget oss en velsmakende tomatsuppe med lune nanbrød til. Marthe fikk sin etterlengtede kakao, og far en fyldig kopp kokekaffe. Vi nøt den varmende kveldssola, utsikten over et blikkstille vann, og orrfuglenes yre vårlek mellom trærne. For ikke å glemme litt sjokolade...

I bilen på vei hjem var begge skjønt enige om at det hadde vært en flott (men ganske slitsom) kveldstur. Marthe elsker å være ute, spesielt når hun får slå leir og ordne til måltid. Etter et halvt knekkebrød, bad og litt lesing på senga, falt hun momentant i søvn, klar for ny tur neste morgen!

Lørdag 30. april: Vestre Vealøs (500 m.o.h.)

Til tross for farens flause(r) kvelden i forveien, var alt glemt da vi våknet utpå morgenkvisten. Marthe var 

superklar for ny tur. At vi måtte overnatte i telt, var bare stas. Alt hun ville vite var hvor vi skulle. Puh! 

De to høyeste toppene i umiddelbar nærhet ble straks pekt ut som mål, og vi satte avgårde i retning 

parkeringa ved Skifjell. Etter å ha kikket på kartskiltet, spente vi på oss sekkene og begynte turen. Ferden 

gikk gjennom hvitveiskledde enger og tett furuskog, før vi startet oppstigningen - og lunsjet etter en 

drøy kilometer. Derfra gikk vi hele veien til topps.

Marthe klar for topptur!

Det tok oss om lag tre timer, og en passe sliten Marthe var godt fornøyd da hun kunne slå seg ned på en 

stein nedenfor Vealøstårnet. Enda blidere ble hun da far dro fram en pose med tortillas...

Marthe på toppen av Vestre Vealøs.

Det var Marthe som fant stedet der vi skulle slå leir. Allerede på veien opp hadde hun bestemt seg, det  

fantes ikke antydning til tvil: "Åh... her var det fint, pappa, her vil jeg at vi skal bo!" Og det var slettes 

ikke noe dumt valg; Vealøsmyra, der speiderhytta Gramsebu ligger. Etter en god snacksstopp under tårnet, 

trasket vi målretta tilbake samme vei vi var kommet; ned til leirplassen der vi satte opp teltet og varmet oss 

en oksegryte fra Real. Vi fant fort ut at myrvannet her ikke er allverden, selv ikke etter at det er blitt kokt. 

Derfor var det litt kjipt å registrere at det medbrakte vannet var ved å ta slutt!

Marthe med Vealøsmyra i bakgrunnen.

Vi var begge godt slitne da mørket senket seg i ni-tida. Cirka sju kilometers gange, for det meste oppover, 

tar på både liten og stor kropp. Marthe krøyp i posen først, lå og farget litt i et hefte, mens jeg ryddet. Etter

et kapittel i den medbrakte boka, sovnet hun. Klokka var litt over ti, og jeg ble liggende å høre beveren 

plaske i vannet. Høre datteren min puste - jevnt, tilforlatelig. Tenke at det vi hadde delt denne dagen var 

noe verdifullt. 

Temperaturen holdt seg behagelig fram til blåtimen. Da begynte lillemor å sprelle i posen. Hun var kald, 

jeg ba henne ta på seg ytterjakka, men det hjalp lite. Tilslutt måtte hun søke varme i min pose... Vi var 

plutselig nærmere hverandre enn vi hadde vært på lenge. Jeg merket at det gjorde noe med meg, at det 

føltes godt. 

Kveldsstemning ved Vealøsmyra.

Søndag 1. mai: Østre Vealøs (446 m.o.h.)

Til tross for at det ble småkaldt idet det nærmet seg morgen, falt vi begge i søvn igjen, og våknet ikke et 

minutt for tidlig. Klokka halv ni var vi ute av teltet, fem minutter seinere var plassen overfylt av speidere 

som også hadde overnattet ute. Vi kokte havregrøt på det dårlige myrvannet, men medbrakt syltetøy

gjorde susen - alt ble spist! Etter kaffe var det nedrigg og pakkings. Avmarsj litt over ti. Gikk direkte

til toppen av Østre Vealøs, og rastet langs stien på vei ned. Tilbake på parkeringa - tidsnok til å ha flere 

timer til å leke når vi kom hjem. Marthe var med andre ord godt fornøyd... og det var sannelig pappaen 

hennes også!

Marthe på toppen av Østre Vealøs. I bakgrunnen ses tårnet på Vestre Vealøs.

To fornøyde turgåere!

Martin