mandag 27. juni 2011
søndag 26. juni 2011
Styggemann - atter en gang
Overtenning er for mange idrettsfolk et velkjent begrep. Det er mange år siden jeg yndet å kalle meg selv idrettsmann. Den gang dreide det seg om fotball, jeg trente fire-fem ganger i uka og spilte kamp i helgene. I mange år var det selve livet; kampen om den lille lærkula. Først i begynnelsen av tjueåra innså jeg at det fantes en verden utenfor. Med det forsvant både gnist og glød. Lidenskapen var som dugg for solen, fotballen ikke lenger hva den en gang hadde vært. I alle fall ikke for meg.
...
Perioden fra påske og fram til nå, har - ved siden av jobb, familie og alt det andre - hovedsakelig bestått av trening for å komme i skikkelig form. Ikke fordi det nært forestående prosjektet nødvendigvis krever allverden; jeg vet om et par-tre stykker som har vært igjennom mer ekstreme greier enn dette. Langt mer ekstreme, om sant skal sies. Men, på den annen side er jeg overbevist om at et godt grunnlag bare vil bidra til å heve opplevelsen. Jo bedre trent, jo mer glede av turen. Rett og slett. I stedet for å sitte igjen med vonde minner om en sekk som var så ufattelig tung, lemmer som ble så ulidelig støle og avstander som knapt var til å holde ut, vil jeg forhåpentlig sitte igjen med rosenrøde minner om fantastisk natur, uforglemmelige solnedganger og møter med huldrer og andre vakre skapninger på vår vei. Den siste tida har jeg derfor trent oftere enn noen gang, gjerne fem-seks ut av ukas sju dager. Det er nesten så jeg igjen vil våge å kalle meg en idrettsmann!
AU DA, DET GIKK VISST LITT FORT!
Verst sto det til med det høyre, og liten var overraskelsen da jeg under en styrkeøkt plutselig la merke til en "pølse" under kneskåla. Speilbildet jeg sto og glodde inn i, førte meg sporenstreks over til MacBookens skjermbilde, og beskrivelsen av tilstanden "vann i knærne". Jeg kunne krysse av alle symptomene som ble listet opp av Lommelegen, og skuffet konstatere at utsiktene ikke akkurat lovet godt. Alt fra fire måneder til flere år var prognosene for å bli kvitt plagene. Og jeg som hadde i overkant av to måneder...
Med ett var gode råd dyre. Jeg kuttet ut løpinga, men var skeptisk til å droppe labbinga. Hvor mye skade kunne det gjøre å traske en tur i ny og ne? Snart innså jeg at det beste nok ville være å ligge lavt - også når det gjaldt det siste. Ei uke gikk, alt jeg gjorde var å trene overkropp. Smertene avtok, hevelsen like synlig. Fjorten dager passerte, men kneet hadde fortsatt den halve wieneren i underkant; hevelsen hadde ikke skrumpet en millimeter, snarere tvert i mot. Og i timeglasset var sanden i ferd med å skifte beholder... Jeg oppsøkte fastlegen, fikk noen piller, og håpet at de mørke skyene ville forvitre. Men himmelen forble like grå. Nye piller, en MR-undersøkelse ble rekvirert og tiden fortsatte å gå. Lite skjedde.
TOPPEN AV SKRIM
Det var derfor med spenning at jeg sist helg gjorde et nytt forsøk... Snørte på meg fjellstøvlene og hev den halvtunge sekken på ryggen.
De siste åra har det nærmest blitt en tradisjon å besøke traktene rundt Skrimfjella om sommeren. Med små barn i følget er nordenden av Mykle et opplagt sted å slå leir. Hva mer kan man ønske seg enn blikkstille vann og et elvestryk verdt å utforske nærmere? Det måtte være at termometeret viste et par grader varmere, slik at det også fristet en voksen å stikke tåa nedi...
Denne gangen kunne jeg, strengt tatt, valgt et hvilket som helst sted å reise til. Men det er nå en gang sånn at man lengter tilbake dit man trives. Skrimfjella er utvilsomt et av mine favorittområder å ferdes i. Det nærmeste området med snaufjell, bare en times tid unna. Med andre ord kan man sette seg i bilen en tidlig ettermiddag, og fortsatt ha mulighet til å gå et beite før man må slå leir for kvelden.
Og det var nettopp hva jeg gjorde. Brukte lørdagsformiddagen til å pakke den nye sekken fra Arc'teryx, en Bora 95, mest mulig i tråd med hva jeg kommer til å ta med meg når vi om kort tid legger ut på sommerens store eventyr. Det merkes at det begynner å nærme seg. Under en måned igjen nå, fokus er i ferd med å dreie. Pakklista begynner å bli komplett. Snart er hodet der også. Forhåpentlig. Tre uker er lenge å være borte hjemmefra. Det skal en omstilling til. Men jeg forbereder meg, som best jeg kan.
Klokka var knapt tre da jeg lasta nærmere 27 kilo inn i Astraen, og satte kursen nordover mot områdets høyeste fjelltopp, Styggemann. Med sine 872 meter over havet kneiser den over alt og alle i mils omkrets. Skjønt, det er ikke mye man ser til den før man er nesten helt framme. Er man heldig kan man på en godværsdag få et glimt av toppen i det man kjører ned bakken mot Myklestulen. Siden ser man den først igjen når man står på Jotefjellet, nabotoppen, halvannen times gange seinere.
Det er altså om man kommer kjørende på grusveien fra sør, langsmed Mykle, at man har muligheten til å få øye på den karakteristiske toppen. Denne dagen bød sjansen seg - om jeg bare var rask nok. Jeg stoppet bilen i det ei sky var på vei inn fra venstre, håpet å rekke et skudd før fjellet ble tildekt - men var de to sekundene for seint ute. Så der, bak den hvite bomullsdotten ligger det altså - det lett gjenkjennelige ansiktet til den stygge mann (se bildet under).
Denne gangen valgte jeg ruta som beveger seg fra sommerparkeringa i Langlidalen, opp forbi Fagervannet, og derfra i retning DNT-hytta Sørmyrseter. Fulgte Fagervasselva, så fotomotiver allerede etter et par minutter, og var glad jeg hadde tatt med meg speilrefleksen. Etter ti måtte jeg gjøre første holdt. Pakke ut av en sekk jeg ennå ikke kjenner (noe som betyr ekstra fomling), men bilder ble tatt, både med kort og lang lukkertid. Av elva som flyter ut i myra ved Damskarven, og derfra renner videre og snart blir til en liten foss.
Rett før Sørmyrseter tok jeg stien som leder opp til toppen av Jotefjellet. Ti minutter opp, og man ser endelig Styggemann igjen. Ti minutter ned, forbi den gamle husmannsplassen og så stigningen opp mot selve målet. Etter drøye tjue minutter belønnes man (på gode dager) med panoramautsikt over store deler av Telemark, Buskerud, Vestfold og - på riktig gode dager - helt over til Østfold.
TESTING, TESTING: 1, 2, 3
Dessuten fikk jeg altså stifte nærmere bekjentskap med min nye sekk. Den gamle 75 literen, en Norrøna Stetind, skal endelig få hvile etter lang og tro tjeneste. Gjennom åtte år har den skjemt meg bort, men jeg må si at troen på at Boraen vil bli en verdig arvtager, er voksende.
Et nytt bekjentskap var også de spesiallagde sålene fra fotterapeut Kirsti Ann Fallet Pedersen. Med avlastning for hulfothet og ekstra støtdemping i hælen, har hun laget et par såler som gir meg følelsen av å gå i løpesko. Nå er det rett og slett en fryd å snøre på seg fjellstøvlene - sweet!
Det gamle Helsport Rondane-teltet, og regntøysettet fra HellyHansen (som det var all mulig grunn til å være skeptisk til), fikk kjørt seg; omkring klokka fem søndag morgen kom regnet. Da jeg bestemte meg for å stå opp i ni-tida, høljet det. Jeg var fortsatt tørr. Men etter en knapp times gange var jeg søkk bløt nedover det ene låret. Konklusjonen er grei: Teltet får bli med videre, den gamle regnbuksa har gjort jobben. Jeg er glad jeg allerede har bestilt meg ei ny.
To par nye bukser fra Trangoworld (et spansk merke - verdt å sjekke ut!), sitter som et skudd og gjør nytta si. Det samme gjør multibrenneren fra Coleman, den meget hissige Fyrestorm Titanium. Omtrent dobbelt så effektiv som min gamle fra Primus (koker en halvliter vann i løpet av snaue fem minutter) - noe som gjør meg i godt humør. Det har for lengst sikret seg en plass i sekken!
Knærne, derimot, er et kapittel for seg. Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg utvilsomt kjøpt meg et par nye. Men tøffere karer har gjort tøffere ting før meg. Her er det bare å bite tenna sammen.
MARTIN
...
Perioden fra påske og fram til nå, har - ved siden av jobb, familie og alt det andre - hovedsakelig bestått av trening for å komme i skikkelig form. Ikke fordi det nært forestående prosjektet nødvendigvis krever allverden; jeg vet om et par-tre stykker som har vært igjennom mer ekstreme greier enn dette. Langt mer ekstreme, om sant skal sies. Men, på den annen side er jeg overbevist om at et godt grunnlag bare vil bidra til å heve opplevelsen. Jo bedre trent, jo mer glede av turen. Rett og slett. I stedet for å sitte igjen med vonde minner om en sekk som var så ufattelig tung, lemmer som ble så ulidelig støle og avstander som knapt var til å holde ut, vil jeg forhåpentlig sitte igjen med rosenrøde minner om fantastisk natur, uforglemmelige solnedganger og møter med huldrer og andre vakre skapninger på vår vei. Den siste tida har jeg derfor trent oftere enn noen gang, gjerne fem-seks ut av ukas sju dager. Det er nesten så jeg igjen vil våge å kalle meg en idrettsmann!
Mykle med Skrimfjella i bakgrunnen.
AU DA, DET GIKK VISST LITT FORT!
Utgangspunktet da jeg starta opp var altså å komme i bedre form. Uten tanke på konsekvensene, skred jeg til verket full av pågangsmot. Og det er ikke nødvendigvis bare-bare når man med små skritt nærmer seg de førr. Det finnes nemlig en hake, om ikke fler. Et aldri så lite aber, eller tre. Går man løs på et slikt prosjekt, med kroppen dirrende av entusiasme, slik jeg gjorde, er det alltids en fare for å ta munnen for full. Sett i bakspeilet er det liten tvil om at munnfullen jeg gapte over var i overkant av hva kroppen kunne kapere. Kona kalte meg ekstrem (som hun gjerne gjør når jeg kaster meg over et nytt prosjekt), og jeg ser nå at hun (som vanlig) hadde et poeng. Et par uker etter at hardkjøret satte inn, fikk nemlig knærne nok av turer med fjellstøvler og tung ryggsekk. Da jeg gikk var det som om kniver ble stukket inn i ytterkant. Bortover var ikke noe problem, men det kunne merkes i motbakke. Og betraktelig mer i nedoverbakke. Etterhvert ble det riktig så ille.
Frodig og vått.
Verst sto det til med det høyre, og liten var overraskelsen da jeg under en styrkeøkt plutselig la merke til en "pølse" under kneskåla. Speilbildet jeg sto og glodde inn i, førte meg sporenstreks over til MacBookens skjermbilde, og beskrivelsen av tilstanden "vann i knærne". Jeg kunne krysse av alle symptomene som ble listet opp av Lommelegen, og skuffet konstatere at utsiktene ikke akkurat lovet godt. Alt fra fire måneder til flere år var prognosene for å bli kvitt plagene. Og jeg som hadde i overkant av to måneder...
Drikkekilde ved Sørmyr.
Så jeg holdt meg i ro. Fortsatte å trene overkropp, men det var ikke nok. Jeg forsøkte å stå i mot, men etter noen uker klarte jeg ikke å holde igjen. Måtte lee på resten av kroppen også. Uræddløypa bare et steinkast unna, ble for fristende. Jeg la i vei. Med svulmende knær, og friskt mot. De kjentes knapt så vonde de første kilometrene. Jeg øynet håp om bedring, og var på vei til himmels. Men det varte ikke lenge. Om lag halvveis på runden begynte motbakkene, og med dem kom smertene...
Det var derfor med spenning at jeg sist helg gjorde et nytt forsøk... Snørte på meg fjellstøvlene og hev den halvtunge sekken på ryggen.
De siste åra har det nærmest blitt en tradisjon å besøke traktene rundt Skrimfjella om sommeren. Med små barn i følget er nordenden av Mykle et opplagt sted å slå leir. Hva mer kan man ønske seg enn blikkstille vann og et elvestryk verdt å utforske nærmere? Det måtte være at termometeret viste et par grader varmere, slik at det også fristet en voksen å stikke tåa nedi...
Mykle - en overskyet junilørdag.
Denne gangen kunne jeg, strengt tatt, valgt et hvilket som helst sted å reise til. Men det er nå en gang sånn at man lengter tilbake dit man trives. Skrimfjella er utvilsomt et av mine favorittområder å ferdes i. Det nærmeste området med snaufjell, bare en times tid unna. Med andre ord kan man sette seg i bilen en tidlig ettermiddag, og fortsatt ha mulighet til å gå et beite før man må slå leir for kvelden.
Og det var nettopp hva jeg gjorde. Brukte lørdagsformiddagen til å pakke den nye sekken fra Arc'teryx, en Bora 95, mest mulig i tråd med hva jeg kommer til å ta med meg når vi om kort tid legger ut på sommerens store eventyr. Det merkes at det begynner å nærme seg. Under en måned igjen nå, fokus er i ferd med å dreie. Pakklista begynner å bli komplett. Snart er hodet der også. Forhåpentlig. Tre uker er lenge å være borte hjemmefra. Det skal en omstilling til. Men jeg forbereder meg, som best jeg kan.
Det er altså om man kommer kjørende på grusveien fra sør, langsmed Mykle, at man har muligheten til å få øye på den karakteristiske toppen. Denne dagen bød sjansen seg - om jeg bare var rask nok. Jeg stoppet bilen i det ei sky var på vei inn fra venstre, håpet å rekke et skudd før fjellet ble tildekt - men var de to sekundene for seint ute. Så der, bak den hvite bomullsdotten ligger det altså - det lett gjenkjennelige ansiktet til den stygge mann (se bildet under).
Deler av Styggemann skimtes bak skyene.
Denne gangen valgte jeg ruta som beveger seg fra sommerparkeringa i Langlidalen, opp forbi Fagervannet, og derfra i retning DNT-hytta Sørmyrseter. Fulgte Fagervasselva, så fotomotiver allerede etter et par minutter, og var glad jeg hadde tatt med meg speilrefleksen. Etter ti måtte jeg gjøre første holdt. Pakke ut av en sekk jeg ennå ikke kjenner (noe som betyr ekstra fomling), men bilder ble tatt, både med kort og lang lukkertid. Av elva som flyter ut i myra ved Damskarven, og derfra renner videre og snart blir til en liten foss.
Etter ti minutters gange var det fram med kameraet...
Rett før Sørmyrseter tok jeg stien som leder opp til toppen av Jotefjellet. Ti minutter opp, og man ser endelig Styggemann igjen. Ti minutter ned, forbi den gamle husmannsplassen og så stigningen opp mot selve målet. Etter drøye tjue minutter belønnes man (på gode dager) med panoramautsikt over store deler av Telemark, Buskerud, Vestfold og - på riktig gode dager - helt over til Østfold.
Drikkepause og fotoshoot!
TESTING, TESTING: 1, 2, 3
Om målet bare hadde vært å nå toppen av Styggemann, hadde jeg mislyktes. For jeg valgte å slå leir ved tjernet, rett nedenfor. Tenkte å bevege meg de siste meterne etter et bedre måltid i friluft, men endte med å legge meg i posen og skrive ferdig et par artikler som ventet.
Hensikten med turen var nemlig en ganske annen. Det handlet først og fremst om å få testa utstyr. Blant annet om routeren fra ice.net holder hva den lover. Hvilket den hittil viser seg å gjøre. Jeg begynner å føle meg trygg på at nettilgang ikke vil by på problemer - selv ikke i de mest avsidesliggende strøk av Telemark. Skuldre senket!
Utsikten fra teltet lørdag kveld.
Hensikten med turen var nemlig en ganske annen. Det handlet først og fremst om å få testa utstyr. Blant annet om routeren fra ice.net holder hva den lover. Hvilket den hittil viser seg å gjøre. Jeg begynner å føle meg trygg på at nettilgang ikke vil by på problemer - selv ikke i de mest avsidesliggende strøk av Telemark. Skuldre senket!
Dessuten fikk jeg altså stifte nærmere bekjentskap med min nye sekk. Den gamle 75 literen, en Norrøna Stetind, skal endelig få hvile etter lang og tro tjeneste. Gjennom åtte år har den skjemt meg bort, men jeg må si at troen på at Boraen vil bli en verdig arvtager, er voksende.
Et nytt bekjentskap var også de spesiallagde sålene fra fotterapeut Kirsti Ann Fallet Pedersen. Med avlastning for hulfothet og ekstra støtdemping i hælen, har hun laget et par såler som gir meg følelsen av å gå i løpesko. Nå er det rett og slett en fryd å snøre på seg fjellstøvlene - sweet!
Utsikten fra teltet søndag morgen.
Det gamle Helsport Rondane-teltet, og regntøysettet fra HellyHansen (som det var all mulig grunn til å være skeptisk til), fikk kjørt seg; omkring klokka fem søndag morgen kom regnet. Da jeg bestemte meg for å stå opp i ni-tida, høljet det. Jeg var fortsatt tørr. Men etter en knapp times gange var jeg søkk bløt nedover det ene låret. Konklusjonen er grei: Teltet får bli med videre, den gamle regnbuksa har gjort jobben. Jeg er glad jeg allerede har bestilt meg ei ny.
Stien ned fra Styggemann til høyre i bildet.
Naturen er vakker - uansett vær!
Knærne, derimot, er et kapittel for seg. Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg utvilsomt kjøpt meg et par nye. Men tøffere karer har gjort tøffere ting før meg. Her er det bare å bite tenna sammen.
Pain doesn´t hurt - om en knapp måned er vi i gang!
MARTIN
søndag 19. juni 2011
Aleine på vidda
En av mange turer jeg har hatt lyst til å gå i Finnmark går fra Karasjok til Joatka. På denne ruta gikk den gamle postveien mellom Alta og Karasjok. Jeg startet med bussen fra Alta 06.35 torsdag morgen, og etter bussruta planta jeg beina på rutebilstasjonen i Karasjok 11.25.
Dag 1: Høyt kratt, myrer og noen elver
Jeg startet ut fra Karasjok opp en slalombakke like i nærheten, det var jo også en start på en tur jeg visste ville bli hard. Vel framme på toppen av bakken hadde jeg flott utsikt utover Karasjok og omegn. Det jeg ikke hadde utsikt utover var den veien jeg skulle gå. 10 m sikt på det beste gjennom noen helt utrolig frodige skogsområder selv en østlending blir sjokkert over. Det er kun bjørkeskog, og disse vokser seg ikke så veldig høye, men er nok ganske lange med tanke på hvor krokete de er. Første punkt på ruta var å ta seg fram til Rávdojohka, og derfra følge Nagirjohka og Nagirávzi en god stund. Det var i grunn en ganske god plan og i teorien en enkel måte å finne veien i terrenget. Problemet var jo at elva var til tider umulig å se på grunn av de dype myrene den rant gjennom, så jeg lyttet etter rennende vann i noen timer. Et annet tydelig tegn i området var fjellet Gárzevárri, det skulle være uten trær i følge kartet. Jeg så på dette som en glimrende mulighet for å få noe utsyn i landskapet, men det var like tett med skog der, så den planen gikk fort i lufta.
Mens jeg gikk i skogen tenkte jeg at nå treffer jeg vel en elg snart, det er jo skit overalt her. Like etter sto det en diger okse 20 m fra meg i myra, og sånn fortsatte det. I den tette skogen liker de seg nok, de er jo umulig å få øye på! Noe en som har nok med å komme seg fram til rett plass ikke setter så stor pris på. Litt senere sto elgen 10 m foran meg, og det var såvidt jeg så den. Uansett de sprang for livet hele gjengen, det satt jeg stor pris på. Jeg så også mye spor, i forskjellige størrelser. Noen potespor var litt i største laget etter min smak, heldigvis slapp jeg å treffe den karen.
Dette terrenget var temmelig tungt å gå i, men det var tyngst på psyken. Terrenget gikk i små bølger med åser dekt av kratt og tett skog, også ned i enten myrer eller elver (evt begge deler). Slik fortsatt det i 4-5 timer, opp og ned, opp og ned. Elva Geaimmejohka tok vel førsteplassen for friske kryssinger. Så og si ingen steder å komme seg greit over, og tett kratt langs elvebredden. Om ikke det var nok, var det rundt 25 m over, bare å kjøre på tenkte jeg. Noen skritt ut i herligheten så var det ikke mye stein å tråkke på, men elva har jo en bunn, den blei flittig brukt. Etter mye banning og latter i skjønn forening, kom jeg meg over, søkkblaut til låra.
Rundt klokken 21.00 kom jeg fram til Ravnastua, der var det folketomt. Jeg ordna litt på karta og gikk en time til. Satt opp teltet ved noen vann like ved Rihtoaivi. Jeg kjente godt på leggene og armene at jeg hadde krangla meg gjennom tett kratt, veldig mye rift og sår. Sovna greit den kvelden.
Dag 2: På vidda med god flyt
Jeg startet ganske seint denne dagen, sov lenge og tok livet med ro. De første timene gikk på lange flate områder på sti, firhjulingspor og i lyngen. Veldig fint terreng og gå i, holdt høy fart hele tiden. Navigeringen er også veldig enkel på grunn av alle vanna, og med få topper veit man hvilken topp man kikker på. Noen elvekryssinger blei det også, små og greie heldigvis. Sola skinner fra skyfri himmel denne dagen også, og akkurat nok vind til at insektene holder seg borte.
Etter rundt to og en halv time kom jeg til en liten dal hvor en liten bjørkeskog holder til (Stiipanásgeahci). Her var det fint å ta en pause, og benytta pausen til å koke en kjele med vann. Tok en hel time her, det var så fint der nede i bjørkeskogen.
Opp fra skogen og ut av dalen gikk ferden videre i mer kuperte områder, men fortsatt såpass lettgått at jeg holdt et godt tempo. Jeg traff en reinflokk rundt en time før jeg slo leir, de sto nok å lurte på hvem detta var som kom valsende aleine på fjellet. Det så ut til at de blei enig om at det var best å stikke av, og borte var de.
Jeg passerte Borgoaivi, en topp på 518moh, og slo leir i Borgagurra. En plass med et par mellomstore vann og Borgoaivi og Bálggesoaivi (489moh) på hver side. Dette var en flott plass, og det blei tid til fisking i dag, men lite fiskelykke. Fram med realturmat, men det er da godt nok. Denne natta blei det litt dårligere med søvn, fordi ingen skyer betyr sol på teltet hele natta. Det blei en del varmt, men noen timer blei det.
Dag 3: Flater, daler og skoger
Jeg våkna varm og litt trøtt i dag, sola hadde stått på til morrakvisten. Været hadde derimot tatt andre former i dag. Tåka lå ned til vannet og rundt fjella hvor jeg hadde teltet, litt småkjølig var det også. Det var igrunn greit nok, fint vær å starte dagen på. I dag kjente jeg at føttene hadde fått juling, jeg gått nærmere 7 mil på to dager, litt i overkant. I dag blir det visst like langt tenkte jeg når jeg spiste havregrøten min.
Ruta jeg fulgte var litt kupert til å begynne med, men ikke no voldsomme greier. Gikk mye rundt slake avrunda topper, med veldig fint underlag, hadde godt flyt i dag også. Etter rundt ei mil fulgte jeg Giellanjohka til det var på tide å krysse. Det var en veldig flott elv med god strøm, men ikke så bred og med mye stein. Kryssingen gikk fint, men det var litt kronglete å finne veien over. Den var temmelig dyp enkelte plasser og jeg ville gjerne holde meg tørr på beina i dag.
Veien videre gikk nedover stort sett helt til jeg kom til et lite skogholt, det var fornøyelig å være i skogen igjen. Det er kun bjørkeskog, men det er fint med litt forandring. Når jeg passerte skogen var jammen en større skog i vente, her ligger en av Alta og omegn turlag sine hytter, Bojobæskihytta. Navnet spiller nok på vannet som ligger like ved, Bojobeasjávri. Det er en flott hytte, som nå nylig har fått DNT-standard nøkkel. Så er du medlem og i nærheten er det bare låse seg inn. Jeg hadde i all hast glemt min nøkkel så det blei med fasaden for min del. Herfra kan man også vandre nordover inn i Stabbursdalen, som er en av Finnmarks nasjonalparker med verdens nordligste furuskog.
Ut av skogen og opp i fjellet igjen, men etter nærmere en time var det noe som ikke stemte, og jeg fant ut at jeg nærma meg feil dal. Det var heldigvis ikke no krise, tok en kort halv time så var jeg på vei mot riktig dal. Det gikk jammen oppover, nærmere 200 høydemeter i et jafs. Her så jeg for første gang noen folk, noen syklister litt lenger nede. Jeg gikk av firhjulingveien og inn i lyngen. Derfra var det T-merker på steiner helt fram til Joatka, hvor jeg skulle ende opp. Så veien gikk i lyngen, ikke mange som går denne merka ruta her, ingen sti. Underveis blei jeg så og si angrepet av noen fugler, som sikkert hadde unger nå. De snitta hue mitt når jeg dukka, voldsomt hissige. Etter å ha gått noen timer på merka sti var Joatka fjellstue å se nederst i dalen. Bare å følge vannet videre og gå over til parkeringa, etter en halv times tid i solveggen blei jeg henta.
Alt i alt en flott tur over fjellet. Anbefales med unntak av skogen fra Karasjok, begynn heller turen i Assebákti og gå til Ravnastua derfra. Hvis man vil gå i lettgått terreng og være aleine i villmarka er denne turen veldig fin.
Fredrik
 |
| Karasjok |
Jeg startet ut fra Karasjok opp en slalombakke like i nærheten, det var jo også en start på en tur jeg visste ville bli hard. Vel framme på toppen av bakken hadde jeg flott utsikt utover Karasjok og omegn. Det jeg ikke hadde utsikt utover var den veien jeg skulle gå. 10 m sikt på det beste gjennom noen helt utrolig frodige skogsområder selv en østlending blir sjokkert over. Det er kun bjørkeskog, og disse vokser seg ikke så veldig høye, men er nok ganske lange med tanke på hvor krokete de er. Første punkt på ruta var å ta seg fram til Rávdojohka, og derfra følge Nagirjohka og Nagirávzi en god stund. Det var i grunn en ganske god plan og i teorien en enkel måte å finne veien i terrenget. Problemet var jo at elva var til tider umulig å se på grunn av de dype myrene den rant gjennom, så jeg lyttet etter rennende vann i noen timer. Et annet tydelig tegn i området var fjellet Gárzevárri, det skulle være uten trær i følge kartet. Jeg så på dette som en glimrende mulighet for å få noe utsyn i landskapet, men det var like tett med skog der, så den planen gikk fort i lufta.
 |
| Straks inne skogen |
Dette terrenget var temmelig tungt å gå i, men det var tyngst på psyken. Terrenget gikk i små bølger med åser dekt av kratt og tett skog, også ned i enten myrer eller elver (evt begge deler). Slik fortsatt det i 4-5 timer, opp og ned, opp og ned. Elva Geaimmejohka tok vel førsteplassen for friske kryssinger. Så og si ingen steder å komme seg greit over, og tett kratt langs elvebredden. Om ikke det var nok, var det rundt 25 m over, bare å kjøre på tenkte jeg. Noen skritt ut i herligheten så var det ikke mye stein å tråkke på, men elva har jo en bunn, den blei flittig brukt. Etter mye banning og latter i skjønn forening, kom jeg meg over, søkkblaut til låra.
 |
| Ned til myra mot nok en skogkledd ås på andre siden |
 |
| Oppe av skogen et lite øyeblikk |
 |
| ... |
Jeg startet ganske seint denne dagen, sov lenge og tok livet med ro. De første timene gikk på lange flate områder på sti, firhjulingspor og i lyngen. Veldig fint terreng og gå i, holdt høy fart hele tiden. Navigeringen er også veldig enkel på grunn av alle vanna, og med få topper veit man hvilken topp man kikker på. Noen elvekryssinger blei det også, små og greie heldigvis. Sola skinner fra skyfri himmel denne dagen også, og akkurat nok vind til at insektene holder seg borte.
 |
| Så langt øye kan se |
 |
| Kaffipause, sokketørk og vann i termosen |
 |
| Nok av plass å gå på |
 |
| Kvelden er her, på tide å legge seg |
Jeg våkna varm og litt trøtt i dag, sola hadde stått på til morrakvisten. Været hadde derimot tatt andre former i dag. Tåka lå ned til vannet og rundt fjella hvor jeg hadde teltet, litt småkjølig var det også. Det var igrunn greit nok, fint vær å starte dagen på. I dag kjente jeg at føttene hadde fått juling, jeg gått nærmere 7 mil på to dager, litt i overkant. I dag blir det visst like langt tenkte jeg når jeg spiste havregrøten min.
 |
| "Våken" og "opplagt" klar for en ny dag |
 |
| Giellanjohka |
Ut av skogen og opp i fjellet igjen, men etter nærmere en time var det noe som ikke stemte, og jeg fant ut at jeg nærma meg feil dal. Det var heldigvis ikke no krise, tok en kort halv time så var jeg på vei mot riktig dal. Det gikk jammen oppover, nærmere 200 høydemeter i et jafs. Her så jeg for første gang noen folk, noen syklister litt lenger nede. Jeg gikk av firhjulingveien og inn i lyngen. Derfra var det T-merker på steiner helt fram til Joatka, hvor jeg skulle ende opp. Så veien gikk i lyngen, ikke mange som går denne merka ruta her, ingen sti. Underveis blei jeg så og si angrepet av noen fugler, som sikkert hadde unger nå. De snitta hue mitt når jeg dukka, voldsomt hissige. Etter å ha gått noen timer på merka sti var Joatka fjellstue å se nederst i dalen. Bare å følge vannet videre og gå over til parkeringa, etter en halv times tid i solveggen blei jeg henta.
Alt i alt en flott tur over fjellet. Anbefales med unntak av skogen fra Karasjok, begynn heller turen i Assebákti og gå til Ravnastua derfra. Hvis man vil gå i lettgått terreng og være aleine i villmarka er denne turen veldig fin.
Fredrik
mandag 6. juni 2011
Elva & ein, zwei, drei
Helga var fri, og etter jobb pakka jeg sakene og kjørte til elva. Altaelva er åpen for fiske i disse dager, så da er det en trivelig plass å være. Fram til 23. juni kan man også fiske med sluk, så sluk og fluestang med.
Når jeg ankom elvebredden etter noe "flotte" veier gjennom litt skog, fikk jeg mer en festival følelse enn en fisketur følelse. Det var masse folk med campingvogner, biler og telt spredd i alle kanter. Elvebredden derimot var ikke så folksom. Det virker som en spesiell tid for mange når elva åpner 1. juni, mange er her kanskje mye for kosen og livet. Jeg liker kosen og livet, men fisket er jeg også veldig klar for.
Siden dette var min første gang med fluestanga var jeg temmelig spent, og ikke mer spent når jeg skulle inn i ei vadebukse. Artig plagg, og et artig konsept å stå med vannet til låra og fiske. I første omgang blei det noen kast med sluken, men etter noen kopper kaffi og en kald en bar det ut i elva med flua på slep. En grasiøs rekke flue fiskere veiva fluene på elva, med en fomlete slukfisker på slep. Timene gikk og flua mi føyk jammen ut sammen med de andre.."detta var jammen en spennans måte å fiske på". Fisk blei det lite av, men en får vel ikke gi seg med det første, morro var det jo. Været var jo knall, så vi fiska og grilla til natta, i sola.
En annen del av helga gikk med til å starte på Alta 10-topper. Det er et opplegg Alta kommune har, hvor det er ti topper i Alta som skal bestiges iløpet av sommern. Jeg tenkte meg på tre denne helga. Kunne bært på "godsekken" igjen, men tenkte at kondis må man jo også ha til en langtur gjennom Telemark. Så turtøy blei til løpetøy.
Lørdagen gikk turen til Hjemmeluft, det er en forholdsvis liten topp ved Alta museum. Eneste er at det fem km å løpe dit, så turen blei jo lang nok. Turen opp til toppen er godt merka, og ganske bratt til tider. Det var også mye folk på toppen denne dagen selv om været var helt forferdelig. Det er fint å se så masse folk ute på tur i slengen.
Søndagen skulle to topper bestiges, Komsa og Losvarkollen. Komsa ligger rett bak huset jeg bor, mens Losvarkollen er det rundt seks km til. I dag var været veldig bra for en lang løpetur, og det blei det. Komsa er jeg stadig oppe på siden den ligger rett i nærheten, mens Losvarkollen har jeg kun vært en gang før. Losvarkollen er den laveste av di ti toppene, og går raskt unna. Men turen blei lang og det var veldig godt å slappe av litt når jeg kom hjem igjen.
Om kvelden blei det en ny runde med fisking i elva, det var fint.
Fredrik
Når jeg ankom elvebredden etter noe "flotte" veier gjennom litt skog, fikk jeg mer en festival følelse enn en fisketur følelse. Det var masse folk med campingvogner, biler og telt spredd i alle kanter. Elvebredden derimot var ikke så folksom. Det virker som en spesiell tid for mange når elva åpner 1. juni, mange er her kanskje mye for kosen og livet. Jeg liker kosen og livet, men fisket er jeg også veldig klar for.
 |
| På rekke nedover |
 |
| Ferdig grilla i 02.30 tia |
Lørdagen gikk turen til Hjemmeluft, det er en forholdsvis liten topp ved Alta museum. Eneste er at det fem km å løpe dit, så turen blei jo lang nok. Turen opp til toppen er godt merka, og ganske bratt til tider. Det var også mye folk på toppen denne dagen selv om været var helt forferdelig. Det er fint å se så masse folk ute på tur i slengen.
 |
| Grinete i grinete vær på Hjemmeluft |
 |
| Utsikt fra Komsa |
Fredrik
Abonner på:
Innlegg (Atom)