Høyst uoffisiell landeveisstatistikk
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.

På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.

Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...

Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.

En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?

Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.

Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.

HELT GREIT: Å våkne opp til denne utsikten (Åmlivatn ved Hovland) gir krefter til langt utpå dagen.

MAJESTETISK: Dalen på en praktfull sommerdag. Bildet er tatt på vei ned fra Skafså

.
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."

På sauetråkk til Åmdals Verk - alene
Egg, bacon og sjokoladekake til frokost. Shoppingrunde i sentrum, kaffe og TA i strålende sol på tunet; det var med tungt hjerte at vi forlot Prestegården i Fyresdal onsdag ettermiddag. Men Fredriks ufrivillige exit i går morges var enda tyngre å svelge...

Etter å ha spist resten av Anettes fantastiske karbonader, teipet føtter og knær, stålsatte vi oss for en aldri så liten aftenstur. Vi var invitert hjem til Børge Sandum i Øyane, ei drøy mil oppi gata. Han hadde lovet å hjelpe oss med ruta videre, og vi ville svært gjerne høre hva han kunne bidra med.

Vi var nærmest avskrevet da vi troppet opp i hagen bak det gule huset. Klokka var blitt nærmere ni, grillkvelden så smått på hell, så det var kanskje ikke annet å vente? - Trodde dere hadde slått leir oppi lia her, smilte den blide barneskolelæreren, og lurte på om vi var sultne. Pølser, hjemmelaget potetsalat og grønnsaker fra egen hage skled ned på høykant - før et fantastisk fenalår kom på bordet.

Det viste seg at Børge og samboer Kari hadde mye spennende å fortelle. Veldig mye. Om lokalhistorie, om naturfilosofi, og om det å dyrke chili- og andre eksotiske urter inne i husets penstue. Det som skulle være et kort besøk, endte med at paret noen timer seinere slo følge opp i fjellsida - for å vise oss den beste utsikten ved soloppgang!

På dette tidspunkt visste jeg at Fredrik var sjaber; han hadde fortalt om feberriene som herjet natta før, men etter hva jeg forsto var han på bedringens vei. I går morges viste det seg at tilstanden var forverret, og en kjapp vurdering etterlot ingen tvil; han var nødt til å komme seg til lege. Børge ble tilkalt, og vi ble samtidig enige om at jeg skulle fortsette videre på egenhånd.

Etter denne starten på dagen, var det litt tyngre å ta fatt på stigningen opp til Berrfjell. Det er ikke helt det samme å gå alene - det er liksom ingen å dele hverken inntrykk eller dårlige vitser med. Likefullt; i snaue tusen meters høyde fulgte jeg sauetråkkene i retning Piggnut, og deretter ned mot Åmdals Verk - hvor et besøk i gruvene ventet. En fjelltur og et museum som saktens kan anbefales!

Ps. En stor hilsen og mange klemmer til Marthe, Amund, Pernille og Therese fra Papsen !!!

TAPPER AVSKJED: En feberherjet Fredrik vinker farvel - for denne gang...

FLOTT LANGS VEIEN: De tolv kilometerne langs hovedveien fra Folkestadbyen (Fyresdal sentrum) til Øyane, byr på mange fine fotomotiver.

KORTREIST MAT: Børge Sandum og samboeren Kari trives aller best med ingredienser de har dyrket fram selv. Chili fra egen penstue, for eksempel.

SOMMERJOBB: Karianne Lie fra Åmdals Verk har sommerjobb ved gruvemuseet. Hun sier det har vært godt besøk på regntunge dager.

TANKEBOKSEN: "Kjedelig at han som hadde ideen til dette prosjektet nå ligger hjemme i senga med sterk feber. Håper du snart blir frisk, og møter meg ved inngangen til Vidda om noen dager, Fredrik!"

Fra redskapsbod til Prestegård
Å gå Telemark på langs byr på store kontraster. Været, som vi allerede har vært inne på, er en ting. Noe ganske annet er overnattingsforholdene.

Tanken har jo hele tida vært at de fleste netter skal tilbringes i telt. Så langt holder vi oss innafor - men det er bare såvidt. Da vi mandag kveld kom ned til Nissedal, dro vi sporenstreks til den lokale thairestauranten Subb Inn. Ikke bare hadde vi latt oss friste av reklameskiltene oppe i Kyrkjebygdheia, da vi passerte kirken fikk vi stedet anbefalt av en vedstablende kar langs veien.

Vi må ha sett ganske så sultne ut der vi gikk, siden han fant det for godt å reklamere slik for spiseriet. Det viste seg uansett å være et rett så godt tips - så godt at vi ble sittende lenge nok til ikke å rekke den siste kabelbåten over til Fjone. Men driveren, Olav Laurvik, visste råd: Ute ved fergeleiet ville vi finne en egnet plass til teltene. Sant nok, steder var det nok av, men vi følte de lå litt vel tett på hyttene - og tenkte det var best å spørre om lov.

I det mørket senket seg banket vi forsiktig på der det lyste som mest, og skremte med det vannet av beboerne. Heldigvis roet de seg da de fikk se hvem som sto på trappa. Teltene kunne vi gjerne slå opp, men hvis vi ville slippe, skulle de straks se til å gjøre om redskapsboden til soverom. Hvorfor ikke, tenkte vi, og takket ja til tilbudet. Ikke bare sov vi godt, tirsdag morgen vanket det også førsteklasses frokost før vi trasket mot fergen.

En god start på dagen som fortsatte på den andre siden, der båtførerparet Åshild og Hallvard Solli bød på morgenkaffe i fergekaffeen. Som drivere av Norges eneste kabelferge på innsjø har de god oversikt over hvem som kommer og går i området. M/F Nissen, som har vært i drift siden 1947, frakter normalt cirka 5000 biler i året. Om sommeren hovedsakelig nordmenn, nederlendere og dansker. Det er med andre ord ikke bare vi som finner stedet idyllisk; mange turister kommer nemlig igjen år etter år, kunne Hallvard berette.

Han sluttet seg forøvrig til rekken av lokalkjente som anbefalte oss å følge den sommeråpne grusveien over fjellet til Fyresdal. Til tross for at det er et godt beite, drøye 30 kilometer, valgte vi å høre på kjentfolket. Strekket opp til Napervatn var tungt, men synet som møtte oss verdt slitet. Fra østenden av vannet får man øye på den meget spesielle fjelltoppen Napen, som strekker seg 889 meter til værs - et landemerke som småflypiloter bruker til å navigere etter under innflyvning til Fyresdal. Hit opp går det også en tursti for dem som ønsker å gå til toppen.

Vi derimot hadde mer enn nok med å stavre oss ned i dalen, der Anette Halvorsen ventet oss i den gamle prestegården på Moland. Siden i fjor har hun og mannen Stein tatt imot overnattingsgjester i det ærverdige hovedhuset. Å komme fram var som en varm velkomst hos St. Peter. På kjøkkenet hadde hun disket opp med hjemmebakt brød, flatbrød, salat og de nydeligste karbonader. Det var nesten så vi glemte alt om smertene i beina da vi satt og mesket oss med godsakene. Hvilken avslutning på en lang og strevsom dag!

LANDEMERKE: Napen, 889 m.o.h., brukes blant annet av småflypiloter til å navigere etter ved innflyvning til Fyresdal.

FERIEAVLØSER: Hallvard Solli driver til daglig en sveisebedrift, men om sommeren er han båtfører på M/F Nissen.

AFTENIDYLL: Solnedgang over Fyresvatn i det to slitne vandrere tar seg inn mot sentrum.

TENKEBOKSEN: "Etter åtte-ti timers gange seks dager på rad, begynner blemmene for alvor å tyte fram. Nye joggesko, mer compeed og sportsteip står nå øverst på ønskelista." FREDRIK

Fjellidyll over heiene
Etter et par dager der støvlene hovedsakelig var i kontakt med grus, var det en lettelse endelig å komme inn på en godt merket tursti. En som smyger seg gjennom praktfullt terreng, og attpåtil ikke står helt under vann - selv ikke i disse dager.

NISSEDAL: Etter hva vi er blitt fortalt åpnet Turistforeningens sti mellom Gautefall og Kjyrkjebygdheia for et år siden. Og hvilken fantastisk rute det er blitt! All ære til de lokale ildsjelene som står bak - de har gjort et flott stykke arbeid, til stor glede for turfolket. Vi har bare et lite hjertesukk å komme med: De røde t-ene kunne med fordel stått enda nærmere hverandre, og vært plassert slik at de var enda lettere å få øye på!

Fra hotellet går man opp Kvitbergheia, der man etter en snau kilometer møter på de mektige, blankskurte svaene ved Jørundskår. Herfra fortsetter stien opp og ned fjellknauser, snor seg mellom idylliske vann og tjern, før den i neste øyeblikk beveger seg inn inn i partier med gran, furu og fjellbjørk. Følelsen når man beveger seg til fots i området er storslått. Mens man fortryllet går i egne tanker, blir man nå og da vekket av en fjellrype som letter, og setter fart lavt over lyngen.

Variasjonen i terrenget gir vandringen etterlengtet dynamikk. De siste dagers harde underlag har medført tøff belastning på rygg og bein. Men oppå heia er de monotone bevegelsene byttet ut med noe langt mer spennende. Her oppe, over vannskillet, råder stillheten; her fyller ikke buldringen fra frådende vannmasser lenger øregangene. Her oppe hvisker vinden i tretoppene, mens bekkene sildrer og turkompisen svakt nynner på en Midnight Choir-melodi. Det er vidunderlig!

Og på toppen av det hele: Vekten i sekkene går riktig vei. De er nå nede i rundt 25 kilo - etter at vi har spist av lageret og kvittet oss med overflødig utstyr. Når vi utpå ettermiddagen i dag når Fyresdal, sender vi enda flere ting hjem. Hvilken lettelse det skal bli!

IKKE VANSKELIG: Å skaffe seg drikke byr ikke på de store problemer... Lemen har vi kun støtt på en enkelt gang, så vi tar sjansen - i alle fall foreløpig.

MEKTIG NATUR: Turen fra Gautefall via Kyrkjebygdheia og ned til Nissedal byr på storslått natur. 

TENKEBOKSEN: "Presis klokka tolv stanset vi på stien. Det var en meget spesiell opplevelse å holde ett minutts stillhet her ute - så fjernt, men likevel så nært forrige ukes fatale begivenheter." MARTIN

Til tørk på Fjelltun
Håpet om å nå Gautefall fredag viste seg ganske urealistisk. Etter rådslagning med jeger Bjørn Tore Brødsjø, ble vi enige om å følge nettet av grusveier som snirkler seg gjennom skogene i området nord for Kroken.

Fredag kveld nådde vi Jysereid, omtrent halvveis, der gleden over å ha lagt et anselig antall kilometer bak oss, raskt ble snudd til sjokk og fortvilelse. Vantro kunne vi lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya, og våre tanker gikk umiddelbart til de etterlatte og til dem som overlevde ugjerningene.

Hendelsene ble, naturlig nok, snakket om der vi neste dag ruslet videre i intense regnbyger. Oversvømte veier og stier medførte en hel del ekstra baling, og gjennombløte sekker gjorde ferden ekstra tung. Utpå kelden måtte vi innse at vår første milepæl på turen, Gautefall hotell, heller ikke denne dagen ville være innenfor rekkevidde.

Istedet valgte vi å gå inn på den merkede stien ned til Fjelltun, noe som skulle vise seg å være et sjakktrekk. På leirskolen ferierer i øyeblikket en gruppe tyske ungdommer, og lederen satte oss villig i kontakt med innehaver Anders Berg. Han inviterte oss inn for å tørke opp, og sa at vi var hjertelig velkomne til å overnatte. Hvilken lykke! Etter å ha hengt opp tøy og utstyr, ble vi servert et velsmakende kveldsmåltid av våre nye, tyske venner. Og med utsikter til en god natts søvn i en tørr seng, spilte det liten rolle at vi befant oss noen kilometer unna det egentlige målet..!

Søndag ble vi vekket av gongongen klokka ni. I spisesalen ventet frokost, før Fredrik en time seinere ble tatt med på sightseeing av lokalkjente Åge Vrålstad. Fra Fjelltun gikk turen inn til noen gamle husmannsplasser ved Skålbuvann og Fiskevann. Restene av plassene, enkelte i bruk så langt tilbake som på 200-tallet, utgjør en svært interessant del av lokalhistorien i Gautefallområdet - en severdighet verdt å få med seg.

RUMPA BAR: Enkelte ganger er valgene få...

VANSKELIGE FORHOLD: Flere steder er stiene oversvømt, noe som gjør det vanskelig å gå. På vei ned mot Fjelltun leirskole hadde vannmassene tatt med seg ei bru.

HISTORIEINTERESSERT: Åge Vrålstad fra Vrålstad er interessert i lokalhistorie. Han delte villig sine kunnskaper med oss.

TENKEBOKSEN: "Selv midt ute i skogen er det umulig ikke å la seg prege av de redselsfulle hedelsene i Oslo og på Utøya. Våre tanker går til alle dem som er personlig berørt av tragedien."

Så kom regnet
Kontrastene kunne ikke vært større; da vi la oss torsdag hadde sola nettopp gått ned over Brødsjøvatnet. På himmelen viste seg et fantastisk fargespill, der rosa sakte gled over i mørk blått. Ikke et vindpust å merke da dagens siste måltid ble spist, og snadden fyrt opp.

Men, folk vi hadde møtt i løpet av dagen var tydelige i sine spådommer; de neste dagene ville det komme enorme mengder regn. Fra enkelte hold ble det hevdet at så mye som 100 millimeter var ventet i området i løpet av helgen. Vi undret vi oss hvordan det kunne gå til, tvilte på de dystre utsiktene. Været kan da umulig skifte så brutalt over natta?

Jommen sa vi smør! Grytidlig morgen kom de første indikasjonene på hva som var i vente. Dryppene på teltduken var det god snert i, men de ga seg raskt. Var dette alt? Nei, langt ifra! Noen timer seinere var de tilbake, denne gang enda kraftigere - og med en tydelig beskjed: Det er på tide å stå opp! Primusen ble fyrt, og kort tid etter steg Fredrik inn til varm frokost i forteltet.

Vi har vel strengt tatt følt at vi har gått på lånt tid hittil. I følge værmeldingene skulle vi ikke hatt annet enn regn, og vi er glade for at prognosene først slår til i dag. Derfor er humøret fortsatt på topp, og vi ser fram til å kunne legge nye kilometer bak oss.

I så måte lover dagen godt. Vi har nemlig fått nys om at det skal gå en lede et sted i nærheten av Brødsjøvatnet, som skal føre straka vegen til Gautefall. Det ryktes at avstanden er fullt mulig å tilbakelegge i løpet av en dagsmarsj. Når dette er skrevet vil vi forhøre oss med lokalkjente - forhåpentlig kan en eller annen føre oss på rett spor.

Stemmer det hva vi har hørt, at vi kan nå Gautefall i dag, ligger vi plutselig foran skjema. Og det er jo ikke å forakte!

...

Vi kom bare halvveis - til Jysereid - der vi vantro kunne lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya. Mange tanker går til alle de etterlatte og til dem som slapp unna ugjerningene.

TELTLIV: Varm frokost i forteltet er ikke å kimse av!

STORE VANNMENGDER: Regnet som bøtter ned fører til oversvømte elver overalt hvor vi går. Her ved Vreen i Drangedal, der den lokale skogeieren mente at elven var fire ganger sin normale størrelse.

TENKEBOKSEN: "Overalt treffer vi hyggelige mennesker som tar seg tid til å hjelpe oss med det vi måtte trenge. Gjestfriheten gir ny energi og masse godt humør." FREDRIK

Inn i ny kommune
Humøret var på topp da vi i morges steg ut av teltene til strålende solskinn. Havregrøt og kaffe ble inntatt med et stort smil på leppene - før vi slo teltene sammen, slengte sekkene på ryggen og la i vei.

Fra idylliske Ilesjø gikk ferden nordvestover i Kragerø kommune. Etter gårsdagens erfaringer valgte vi å starte dagen med en kort strekning på asfalt, før vi gjorde et nytt forsøk på å følge de avmerkede stiene på kartet. Til alt hell var vi betraktelig heldigere enn i går.

Kursen ble satt mot Lønstravann, og etter et par timer kunne vi fornøyd konstatere at stien førte oss rakt til målet. Verre var det å komme seg ned på den andre sida... Tankene streifet innom gårsdagen, men omsider nådde vi brua ved Lindkjenn, der vi traff på den gamle postveien gjennom Sannidal - en del av Vestlandske hovedvei som i 1689 ble åpnet mellom Kristiania og Kristiansand.

Ved det første huset fikk vi anbefalt å stikke innom Kai Oddaker i Bråtvannsdal, på andre siden av E18. Skogeieren, som er godt kjent i området, kunne blant annet fortelle at vår rute over fjellet var en av de gamle ferdselsårene fram til begynnelsen av 1900-tallet. Det er ikke fritt for at vi lot oss imponere ved tanken på at de lokale barna gikk nettopp denne veien til og fra skolen i all slags vær!

Kort tid etter tuslet vi inn i Drangedal der familien Marcussen i Kroken ba oss inn til kaffe, hjemmelagde boller og en innføring i lokalkunnskap. Vi takker dem så mye for gjestfriheten, og for vitamininnsprøytningen til igjen å ta beina fatt!

TANKEBOKSEN: "Etter å ha kommet litt bakpå innledningsvis, er det veldig tilfredsstillende at vi har klart å ta igjen mesteparten av det tapte. Dagen i dag har gitt fornyet tro på at vi kan nå målet i tide!" MARTIN

På gjengrodde stier
Endelig i gang. Det føles godt. Måneder med trening og nitidige forberedelser er unnagjort, det samme er turens første kilometer. Dagens etappe har ført oss fra saltvann sør i fylket, til ferskvann et lite stykke inn i landet. Fra Ellingsvika til Ilesjø. Nå gjenstår bare om lag tre hundre kilometer gjennom Telemarks vakre natur...

Akkurat nå er gleden over å være i gang det aller viktigste. Dagens etappe har vel, strengt tatt, ikke vært av de mest spennende, der den via gjengrodde stier førte oss ut i ikke bare ulendt, men tidvis høyst ugjennomtrengelig terreng. Kratt, bergknauser, steinrøys og myrer fulle av de siste ukers nedbør, var gjennomgangsmelodien de første timene.

Først etter matpause nummer to, innså vi at noe måtte gjøres. Om vi ikke skulle havne helt bakpå fra start av. Tross alt har vi kun tre uker til rådighet, og store planer om å nå Hardangervidda innen den tid. Fjellstøvlene ble byttet ut med lette joggesko, og tettbevokst skog med fast asfalt. På en snau time hadde vi lagt bak oss nesten samme distanse som inntil da. Likevel måtte dagens målstening revurderes. Istedet for Lønstravann blir det Ilesjø. Med andre ord ligger vi litt bak skjema.

Om ikke strabasene har ført oss så langt, har de gitt oss glimt av det vi søker; enestående øyeblikk, der vakker natur overskygger alt. Som da vi fant fram vår første matbit på en fjellhylle med utsikt over Leivann, og Leivannsøya. Det fikk to rugbrød med makrell i tomat, noen havrekjeks og litt sjokolade til å smake som en bedre middag på byens flotteste restaurant.

Når dette skrives har vi slått oss ned ved Barlandstjenna, der stedets gapahuk utgjør et særs bekvemt sted å sitte. Turens første kaffekopp nytes, mens Fredrik er i ferd med å gjøre i stand vårt første varme måltid. Det er ikke fritt for at man føler seg privilegert over å kunne tilbringe sommerferien på denne måten! Vi har bestemt oss for å utnytte godværet, og labber videre så snart maten er fortært. Forhåpentlig vil vi ikke være så langt unnå det opprinnelige målet når vi gir oss for kvelden!

Vi beklager at det ikke er noen bilder til teksten. Sliter med å få lagt dem inn her vi sitter, men forsøker å finne en løsning.

Til alle i Vikingveien 4: Pappa tenker masse på dere... Gleder meg til å høre hvordan det går - jeg ringer snart! Veldig glad i dere alle!

GJENGRODD: Ikke alle stier på kartet er like lette å finne i virkeligheten...

UTSIKT: Lunsj i vakre omgivelser ved Leivann.

BEKVEMT: Gapahuken ved Barlandstjenna der vår første varme måltid ble inntatt.

TANKEBOKSEN:
"I dag har vi gått plasser det ikke kan være mye turtrafikk; stier på kartet er gjengrodde i virkeligheten. Men det er vakkert og spennende, og jeg elsker det!" Fredrik

Stille før stormen

Nedtellingen er forlengst begynt, snart er det bare timer igjen. Akkurat nå er det stille før stormen. Bokstavelig talt.

Kjappe titt på Storm og Yr gir de samme, entydige, utsiktene. Det blir regn. Regn i bøtter og spann. Og vi som trodde tidspunktet var perfekt timet. De siste åras somre friskt i minne; vi tok det nærmest for gitt at regnet skulle være overstått nå. Men dengang ei.

De siste dagene har derfor handlet om å venne seg til tanken. Tanken på at det kommer til å bli vått. For vått blir det, og alt vi kan gjøre er å stålsette oss for hva som venter. Da er det greit å vite at det som kommer fra oven tross alt ikke er verdens undergang - selv om synet fra stuevinduet i øyeblikket kan få det til å føles akkurat sånn.

Forrige uke gikk med til å ordne tusen småting. Etter dovne dager i Barcelona, slaraffenliv ombord på  Carnival Magic der familien cruiset Middelhavet - først Monaco, så kysten av Italia - var det smått stressende plutselig å være tilbake i sommersløve Porsgrunn og utallige gjøremål. Heldigvis har det gått smooth, ingen uforutsette hendelser sålangt - og fingrene krysses for at tirsdagen vil skride frem i samme ånd. Akkurat nå er det morsomst om alt går på skinner!

Innimellom innkjøp, henting av utstyr, pakking og telefoner hit og dit, er det faktisk blitt litt tid til de nærmeste. En dagstur til Kragerø for å treffe venner, et besøk i Badeparken med påfølgende familielunsj på Langesund Bad. Jeg vet jeg kommer til å savne det masse når jeg sitter under teltduken og hører regnet tromme. Eller når sola steker, hvilket den forhåpentlig vil fra tid til annen, for den saks skyld.

Samtidig er det det jeg har forberedt meg til i månedsvis, trent mot, planlagt i detalj og sett fram til med glede. Den mentale omstillingen vil ta tid, men jeg er overbevist om at roen vil senke seg når vi først er kommet igang. Jeg håper, tror, og føler meg ganske så sikker på at jeg vil trives der ute.

Halvannet døgn før avmarsj, råder fortsatt hvilepuls. Spenningen er riktignok i ferd med å bygge opp et høytrykk, i påvente av en utløsning som på et eller annet tidspunkt vil komme. Jeg er klar!

Såvidt jeg kan se, er det eneste som gjenstår nå å kjøpe sjokolade. Nok sjokolade! Jeg glemte det sist gang jeg var avgårde, og savnet det hinsides. Det skal ikke skje igjen!

For de av dere som ønsker å følge med underveis; vi satser på daglige oppdateringer av bloggen fra og med torsdag den 21. Hyggelig om dere henger dere på!

Martin