Aleine på vidda

En av mange turer jeg har hatt lyst til å gå i Finnmark går fra Karasjok til Joatka. På denne ruta gikk den gamle postveien mellom Alta og Karasjok. Jeg startet med bussen fra Alta 06.35 torsdag morgen, og etter bussruta planta jeg beina på rutebilstasjonen i Karasjok 11.25.

Karasjok

Dag 1: Høyt kratt, myrer og noen elver

Jeg startet ut fra Karasjok opp en slalombakke like i nærheten, det var jo også en start på en tur jeg visste ville bli hard. Vel framme på toppen av bakken hadde jeg flott utsikt utover Karasjok og omegn. Det jeg ikke hadde utsikt utover var den veien jeg skulle gå. 10 m sikt på det beste gjennom noen helt utrolig frodige skogsområder selv en østlending blir sjokkert over. Det er kun bjørkeskog, og disse vokser seg ikke så veldig høye, men er nok ganske lange med tanke på hvor krokete de er. Første punkt på ruta var å ta seg fram til Rávdojohka, og derfra følge Nagirjohka og Nagirávzi en god stund. Det var i grunn en ganske god plan og i teorien en enkel måte å finne veien i terrenget. Problemet var jo at elva var til tider umulig å se på grunn av de dype myrene den rant gjennom, så jeg lyttet etter rennende vann i noen timer. Et annet tydelig tegn i området var fjellet Gárzevárri, det skulle være uten trær i følge kartet. Jeg så på dette som en glimrende mulighet for å få noe utsyn i landskapet, men det var like tett med skog der, så den planen gikk fort i lufta.

Straks inne skogen

Mens jeg gikk i skogen tenkte jeg at nå treffer jeg vel en elg snart, det er jo skit overalt her. Like etter sto det en diger okse 20 m fra meg i myra, og sånn fortsatte det. I den tette skogen liker de seg nok, de er jo umulig å få øye på! Noe en som har nok med å komme seg fram til rett plass ikke setter så stor pris på. Litt senere sto elgen 10 m foran meg, og det var såvidt jeg så den. Uansett de sprang for livet hele gjengen, det satt jeg stor pris på. Jeg så også mye spor, i forskjellige størrelser. Noen potespor var litt i største laget etter min smak, heldigvis slapp jeg å treffe den karen.

Dette terrenget var temmelig tungt å gå i, men det var tyngst på psyken. Terrenget gikk i små bølger med åser dekt av kratt og tett skog, også ned i enten myrer eller elver (evt begge deler). Slik fortsatt det i 4-5 timer, opp og ned, opp og ned. Elva Geaimmejohka tok vel førsteplassen for friske kryssinger. Så og si ingen steder å komme seg greit over, og tett kratt langs elvebredden. Om ikke det var nok, var det rundt 25 m over, bare å kjøre på tenkte jeg. Noen skritt ut i herligheten så var det ikke mye stein å tråkke på, men elva har jo en bunn, den blei flittig brukt. Etter mye banning og latter i skjønn forening, kom jeg meg over, søkkblaut til låra.

Ned til myra mot nok en skogkledd ås på andre siden

Oppe av skogen et lite øyeblikk

Rundt klokken 21.00 kom jeg fram til Ravnastua, der var det folketomt. Jeg ordna litt på karta og gikk en time til. Satt opp teltet ved noen vann like ved Rihtoaivi. Jeg kjente godt på leggene og armene at jeg hadde krangla meg gjennom tett kratt, veldig mye rift og sår. Sovna greit den kvelden.

...

Dag 2: På vidda med god flyt

Jeg startet ganske seint denne dagen, sov lenge og tok livet med ro. De første timene gikk på lange flate områder på sti, firhjulingspor og i lyngen. Veldig fint terreng og gå i, holdt høy fart hele tiden. Navigeringen er også veldig enkel på grunn av alle vanna, og med få topper veit man hvilken topp man kikker på. Noen elvekryssinger blei det også, små og greie heldigvis. Sola skinner fra skyfri himmel denne dagen også, og akkurat nok vind til at insektene holder seg borte.

Så langt øye kan se

Etter rundt to og en halv time kom jeg til en liten dal hvor en liten bjørkeskog holder til (Stiipanásgeahci). Her var det fint å ta en pause, og benytta pausen til å koke en kjele med vann. Tok en hel time her, det var så fint der nede i bjørkeskogen.

Kaffipause, sokketørk og vann i termosen

Opp fra skogen og ut av dalen gikk ferden videre i mer kuperte områder, men fortsatt såpass lettgått at jeg holdt et godt tempo. Jeg traff en reinflokk rundt en time før jeg slo leir, de sto nok å lurte på hvem detta var som kom valsende aleine på fjellet. Det så ut til at de blei enig om at det var best å stikke av, og borte var de.

Nok av plass å gå på

Jeg passerte Borgoaivi, en topp på 518moh, og slo leir i Borgagurra. En plass med et par mellomstore vann og Borgoaivi og Bálggesoaivi (489moh) på hver side. Dette var en flott plass, og det blei tid til fisking i dag, men lite fiskelykke. Fram med realturmat, men det er da godt nok. Denne natta blei det litt dårligere med søvn, fordi ingen skyer betyr sol på teltet hele natta. Det blei en del varmt, men noen timer blei det.

Kvelden er her, på tide å legge seg

Dag 3: Flater, daler og skoger

Jeg våkna varm og litt trøtt i dag, sola hadde stått på til morrakvisten. Været hadde derimot tatt  andre former i dag. Tåka lå ned til vannet og rundt fjella hvor jeg hadde teltet, litt småkjølig var det også. Det var igrunn greit nok, fint vær å starte dagen på. I dag kjente jeg at føttene hadde fått juling, jeg gått nærmere 7 mil på to dager, litt i overkant. I dag blir det visst like langt tenkte jeg når jeg spiste havregrøten min.

"Våken" og "opplagt" klar for en ny dag

Ruta jeg fulgte var litt kupert til å begynne med, men ikke no voldsomme greier. Gikk mye rundt slake avrunda topper, med veldig fint underlag, hadde godt flyt i dag også. Etter rundt ei mil fulgte jeg Giellanjohka til det var på tide å krysse. Det var en veldig flott elv med god strøm, men ikke så bred og med mye stein. Kryssingen gikk fint, men det var litt kronglete å finne veien over. Den var temmelig dyp enkelte plasser og jeg ville gjerne holde meg tørr på beina i dag.

Giellanjohka

Veien videre gikk nedover stort sett helt til jeg kom til et lite skogholt, det var fornøyelig å være i skogen igjen. Det er kun bjørkeskog, men det er fint med litt forandring. Når jeg passerte skogen var jammen en større skog i vente, her ligger en av Alta og omegn turlag sine hytter, Bojobæskihytta. Navnet spiller nok på vannet som ligger like ved, Bojobeasjávri. Det er en flott hytte, som nå nylig har fått DNT-standard nøkkel. Så er du medlem og i nærheten er det bare låse seg inn. Jeg hadde i all hast glemt min nøkkel så det blei med fasaden for min del. Herfra kan man også vandre nordover inn i Stabbursdalen, som er en av Finnmarks nasjonalparker med verdens nordligste furuskog.

Ut av skogen og opp i fjellet igjen, men etter nærmere en time var det noe som ikke stemte, og jeg fant ut at jeg nærma meg feil dal. Det var heldigvis ikke no krise, tok en kort halv time så var jeg på vei mot riktig dal. Det gikk jammen oppover, nærmere 200 høydemeter i et jafs. Her så jeg for første gang noen folk, noen syklister litt lenger nede. Jeg gikk av firhjulingveien og inn i lyngen. Derfra var det T-merker på steiner helt fram til Joatka, hvor jeg skulle ende opp. Så veien gikk i lyngen, ikke mange som går denne merka ruta her, ingen sti. Underveis blei jeg så og si angrepet av noen fugler, som sikkert hadde unger nå. De snitta hue mitt når jeg dukka, voldsomt hissige. Etter å ha gått noen timer på merka sti var Joatka fjellstue å se nederst i dalen. Bare å følge vannet videre og gå over til parkeringa, etter en halv times tid i solveggen blei jeg henta.

Alt i alt en flott tur over fjellet. Anbefales med unntak av skogen fra Karasjok, begynn heller turen i Assebákti og gå til Ravnastua derfra. Hvis man vil gå i lettgått terreng og være aleine i villmarka er denne turen veldig fin.

Fredrik