Opp å kikke

Fridagen i dag gikk til å gå med "godsekken" i Raipas. Raipas er et fjellområdet som ligger like utenfor sentrale Alta. Fra meg tar det ca. 13 min å kjøre til parkeringa. Når man går fra parkeringa kan man endten gå mot Lille-Raipas eller hvor jeg gikk i dag. Lille-Raipas er forøvrig en topp blandt flere som hører med til Alta ti-topper. Parkeringa er veldig fin, og jeg må si jeg stussa på om den var utbedra siden i fjor. Uansett veldig greit å finne fram til, det var det første turområdet jeg surra rundt i når jeg flyttet hit i fjor sommer.

Grunnene var igrunn flere med tanke på at jeg skulle til Raipas i dag. Først og fremst for å gå en treningstur, men jeg hadde andre ting i tankene i dag. Ellers ville jeg se hvordan det sto til med alle fiskevanna.."er det is eller ikke tru"..jeg er jo søring og da syns jeg det må være lov å håpe. Jeg hadde ikke fiskestanga i sekken forsåvidt, så jeg var kanskje ikke så positiv. Videre var jeg veldig intressert i å sjekke snøforholda litt lenger opp på fjellet, om det er mulig å labbe rundt på tur. Sist men ikke minst ville jeg teste de nye Lundhags støvlene mine.

Bekker blir til fosser

Det første som slo meg når jeg gikk ut av bilen og litt til, var vannet. Jøssenam å mye vann det skulle være. Det fosset nedover lia, og rørene i overgangen holdt nesten ikke unna. Stien opp til Lille-Raipas var bare en stor bekk for øyeblikket, jeg skulle andre veien. Etter fem minutter gange møtte jeg den første snøen, det var ikke så mye og kun på stien, gode greier.

Det første vannet jeg hilste på, titta tilbake uten is, det var fint. Selv om det kun er et lite vann lovet det bra. Det var igrunn bare å labbe på videre i lia, som er ganske bratt til man kommer opp på toppen. Der ligger det vann i klynger, men disse var det is på. Isen var derimot samlet mot midten, så om ei uke eller to kan det være fritt for is her. Noen mindre vann lenger oppe var derimot isfrie.

Litt is klamrer seg fast

Videre til neste oppdagelse, som var at "her er det jammen flott å gå nå, ikke no problem". Det var utrolig fint å se at her kan man gå i timesvis uten at snøen er no hinder. Jeg gikk fra det ene vannet etter det andre for å kikke, det er masse plass og ingen folk. Støvlene som jeg fikk tidligere denne uka ser også ut til å være helt fantastiske. Utrolig lette, stabile og fullstendig vanntette. Noen bekker blei det å vasse gjennom, det funka som en drøm.

Fortsatt litt snø å smelte

Testa kamera under vann

Turen endte med en topp jeg hadde sett meg ut, den var 347 moh. Her hadde jeg utsikt over Alta, fjorden, Trollvanna og innover viddene. Kong vinter var hyggelig nok til å stikke innom å si hei også, når sola tok en liten pause bak skyene. Motvind og "godt norsk vær"  på vei ned føltes friskt i fjeset, og hetta blei dratt på. Her oppe snur det fort og man møter mange årstider i slengen.

Fredrik

Alta, fjorden og Trollvannet

"Bli kjent-tur"

Snaut året er gått siden Fredrik og jeg møttes for første gang, på et kajakkurs i regi av padlegruppa til Eidanger I.L. Jeg husker at han ganske raskt skilte seg ut fra resten av gruppa. Fredrik var den rolige, avbalanserte typen. Ikke den mest snakkesalige - for å si det mildt. Det passet meg bra. Strengt tatt var jeg der for å lære meg hvordan man behersker en kajakk. Finne ut om dette var noe for meg. 

At det fulgte en turkompis med på kjøpet, var en uventet - men trivelig bonus. 

Fredrik og jeg ble makkere etter lunsj den første dagen. Etter fem timer på vannet, syklet vi sammen hjem. Praten satt løst. Jeg var over meg av begeistring for den nye oppdagelsen, ville padle mer. Det var tydelig at også Fredrik hadde sansen, for nå prata til og med han. Neste morgen møttes vi på veien, og syklet sammen ned til Nystrand. Kameratberging sto på dagsorden, og vi kom helskinnet fra det. Den ettermiddagen utvekslet vi mobilnumre, og ble enige om å gi lyd så fort en av oss følte dragningen mot fjorden bli for stor. 

Av erfaring tvilte jeg på at så ville skje. Men denne gangen var det annerledes; jeg hadde glemt å ta med i beregningen at Fredrik kun var 27, og fortsatt lykkelig ungkar...

Mot slutten av uka kom den første sms´en. Han lurte på om vi skulle forsøke oss. Hvilket vi gjorde. Turen fra Malken til Røra ble en ny suksessopplevelse; selv om vi følte oss utstø, var det ingen som havnet ufrivillig i vannet... 

I perioden som fulgte var vi på tur en eller flere ganger i uka. Aller best trivdes vi når det sjøet litt, og bølgene med den hvite fråden på toppen ga oss noe å kjempe imot. Men det var også trivelig i stille sjø. Da padlet vi som oftest side om side, og pratet om dann og vann. Som regel gikk det i friluftsrelaterte emner.  

Om jeg ikke husker feil var fremtidige turer et av dem.

25 kilo merkes når sekken skal på... (men jeg innrømmer at posituren ser, ehm... noe snodig ut!).

Etter en sommerferie med mye padling, flyttet Fredrik nordover til Alta - mest av alt for å leve ut drømmen om hundekjøring og friluftsliv i barsk, nordnorsk natur. På et tidspunkt bestemte han seg for å gjøre nok et forsøk på å gå Telemark på langs. En gang utpå høsten tok han kontakt via Facebook, for å høre om jeg kunne hjelpe til med noe "skrivegreier". Jeg tenkte at det kan jeg godt - men da vil jeg være med på moroa...

Jeg ville være med på turen - ihvertfall deler av den. Vi chattet hyppigere enn noen gang, og straks var jeg mer involvert enn jeg hadde sett for meg. Før jul hadde en ukestur, eller der omkring, blitt til en treukers - og jeg begynte å glede meg til det første ruteutkastet skulle komme... 

Den ene ideen tok den andre, "skrivegreiene" ble plutselig til daglige reportasjer (en idé som Telemarksavisa tente på). Golfballen var begynt å rulle, den hadde allerede form av en fotball. Men det stoppet ikke der. Vi ville forsøke å få med oss noen sposorer. Besøk (personlig oppmøte er fortsatt viktig), brevskriving, nye besøk, purringer, og så videre - tok plutselig opp mye tid. Man må stå på for å få resultater! Og vi har vært heldige: I skrivende stund er vi stolte over at Sporty Bil og importøren Hyundai Norge, samt kommunikasjonshuset Com2gether, er med som hovedsponsorer. Det er moro når lokale bedrifter støtter opp!

Turmiks er alltid kjærkomment.

Men jakta på sponsorer er en ting. Noe ganske annet er jakta på fysisk form... For egen del starta oppladningen til sommerens store høydepunkt med skituren over Hardangervidda (se nedenfor). Deretter ble fjellski byttet ut med fjellstøvler, og stadig flere kilo lagt i sekken. Fredrik er visstnok på tur hele tida. Hvis han ikke løper en av sine faste langruter, trener styrke - eller deltar i Tromsø marathon, er han sengeliggende på grunn av sykdom. I det siste har også han begynt å gå på beina, ettersom snøen er iferd med å slippe taket der oppe i nord...

For noen uker siden var han en snartur "sørafor", og vi syntes det var på tide å gå vår første tur i lag. Å padle noen timer uti fjorden er en ting. Men å skulle tilbringe tjuefire timer sammen, hver dag i tre uker, er noe ganske annet. En "bli kjent tur" kunne være greit å ha innabords...

Vi ble enige om å møtes hos meg med ferdigpakka sekk. Fredrik så ut til å ha tatt oppgaven vel alvorlig der vi traska bortover Tveitanveien... "Pakkesel" var vel det første ordet som falt meg inn. Men jeg sa ingenting - mest sannsynlig så jeg ut som et selv. (Noen dager seinere påsto han at det var 36 kilo i sekken, hvilket forklarer den lutrygga gangen.) En halv kilometer langs landeveien, og vi kunne forlate asfalt til fordel for stien som fører opp til Preståsen. 

Mens vi gikk prata vi mye om sekk... Dette er et gravalvorlig samtaleemne, ikke å forveklse med "koffert" - hvis noen skulle tro det. Jeg har nemlig funnet ut at min Norrøna Stetind, min trofaste følgesvenn de siste åtte åra, er blitt et hakk eller to for liten. Det er et par ting som skal med når man legger ut på en treukers, og 75 literen har allerede begynt å vokse meg over hodet...

Vi "toppet" Preståsen, utvekslet noen beundrende gloser om utsikten, før vi beveget oss ned mot Moheim (eller Telemarksporten, om du vil). Jeg skyldte Fredrik noen kroner, kjøpte et par sjokolader og tok ut noen hundrelapper ekstra på bensinstasjonen - som jeg ga ham. Vi trasket over hovedinnfartsåra til Porsgrunn, tok inn ved et av de største byggvarehusene i byen, under togskinnene - opp i Østmarka. Opp, opp, opp mot toppen av Årdalsåsen... 

 På vei opp til Årdalsåsen har man utsikt over store deler av Grenland. 

Ved stiskillet mot Svinholtdammen knakk vi av. Det var blitt kveld, vi hadde allerede gått i to timer, og pause med utsikt ville gjøre godt. Og vi rakk det akkurat: I det sola gikk ned svøpte den Grenland i et blekrosa sjal. Jeg fiklet etter noen tørre plagg, Fredrik nøt utsikten. Jeg fikk kameraet i hendene, knipset minnene, og registrerte at jeg hadde kaffe - men ingen fyrstikker til å fyre opp primusen med. Alt jeg kunne by på var en Hobby og Pollys Turmiks. Faen som jeg traktet etter kokekaffe...

På vei ned var det stummende mørkt, på nær lyset fra hodelyktene våre. Atmosfæren hadde forandret seg, lufta var blitt kald og rå. Kanskje var det enda mer spennende å gå sånn? Vi snakket om at det kunne være morsomt å gjøre det underveis. Snu opp ned på døgnet - hvorfor ikke? 

Vel hjemme fant jeg svovelstikkene i bunnen av sekken. Med andre ord kunne vi holdt kaffeslaberas i det sola gikk ned. Damn!

Men, om et par måneder vil nok muligheten by seg igjen..!

Martin

Gående intervju med polfarer Britt Thorstensen

Som journalist får jeg fra tid til annen noen spennende henvendelser. I begynnelsen av mai kom det en e-mail av denne sorten. Avsender var ingen ringere enn polfarer Britt Thorstensen. Hun ville gjerne fortelle om sitt nært forestående prosjekt; bestigningen av Denali - 6194 m.o.h.

Fjellet, som ligger i Alaska, er for mange mest kjent under navnet Mount McKinley (oppkalt etter USAs 25. president William McKinley). Det går for å være det kaldeste i verden, og er av mange regnet som det absolutt flotteste. For Britt har det vært en drøm å få klatre det i lang tid – 31 år for å være helt nøyaktig...

- Det begynte allerede da jeg bodde i Alaska som nittenåring, forteller hun i det vi trasker bortover en støvete skogsbilvei, på vei mot toppen av Gampeskottheia. Vi tar det som en treningstur; begge har tung sekk på ryggen, men Britt er utvilsomt den råeste; den friske Bambledama har i tillegg et bildekk i tau rundt magen. - Første del av ekspedisjonen foregår med truger, sekk og pulk - derfor utrustningen, smiler hun.

Etter at snøen gikk har det blitt noen kilometer med bildekk på slep for Britt Thorstensen.

Som alle sponsorjagende eventyrere er også Britt avhengig av publisitet. Derfor e-mailen som har resulteret i dette noe utradisjonelle intervjuet, langt inne i Bambleskauane. Jeg er fullstendig klar over at prosjektet hennes er i en ganske annen liga enn den jeg selv spiller i - likevel føler jeg at vi er på bølgelengde. Praten glir ufortrødent, stemningen er god. - For en stund siden hadde jeg en opprydning i gamle bøker. Blant dem fant jeg en klatretillatelse til Denali, forteller hun. Dokumentet fra 1979 tente gnisten i henne på nytt.

Store deler av turen opp til Denali går på stegjern. Britt Thorstensen begynner å bli vant til å ta dem på.

Men det føltes ikke riktig - selv for en dame som har vært på begge polene, og krysset Grønland på ski - å starte jakta på The Seven Summits med Denali. Derfor tok hun i fjor sommer Europas høyeste fjelltopp, Elbrus, som en aldri så liten "oppvarming". Nå føler hun seg klar for utfordringene som venter på Nord Amerikas høyeste fjell. Et fjell der bare halvparten av alle som forsøker seg lykkes. - På grunn av beliggenheten så langt mot nord er luften mye tynnere på Denali, enn på for eksempel Mount Everest. Det gjør at man faktisk må legge 415 meter til høyden, forklarer hun. Med andre ord oppleves det som om man er på 6609 meter når man står på toppen. Legger man til ekstreme temperaturer (ned mot -35 om natta), og dramatiske skifter i værforhold, kan man vagt forestille seg hva Britt vil stå overfor.

Klatreruta til Britt og hennes følge; West Buttress...
(ill.: Aasheim/Tollefsen: "Fem fjell, fem kontinenter, fem uker", Hjemmet/Mortensen forlag, 1992)

På toppen av Gampeskottheia setter vi oss ned med hver vår banan. Regnet, som i et øyeblikk truet med sin ankomst, ser ut til å ha valgt en annen rute. I et filosofisk øyeblikk blir vi sittende å drøfte hva det er vi trakter etter. Hva det er som driver en middelaldrende kvinne mot verdens høyeste fjelltopper, og en trebarnsfar til å gå fra Kragerø til Blyvarden på Hardangervidda - midt i sommerferien? Britt er klar i sin tale: - Jeg må kjenne at jeg lever. Hver dag! 

Måten hun gjør det på er å sette seg mål. Alltid nye mål. - Men det trenger ikke være verdens høyeste fjell, sier hun, det kan like gjerne være å gå den lokale Ti-topperen på under 10 timer!

Møtet med Britt Thorstensen ble til denne artikkelen som sto på trykk i Telemarksavisa onsdag 18. mai.

Tjue minutter går uten at jeg tar notis av det. Å sitte sånn og prate med Britt kunne jeg gjort i timesvis. Som du spør, får du svar. Eventyreren er ikke typen som overøser deg med historier. Men viser du interesse, har du truffet blink!

Når Britt om noen uker er trygt tilbake fra Alaska, håper jeg på et fyldig referat - og flere trivelige turer i nærleiken!

Martin

Treningstur med Milo

En fridag fra jobb betyr som oftest ut i det fri, dagen i dag var inget unntak. Turkompis fikk jeg også med Milo, han en er kjekk gutt på rett over året. Vi har ikke vært på tur sammen før, så jeg var igrunn spent på hvordan han ville oppføre seg.

Kjekk liten kar

Det har seg slik at det er ikke så mye terreng å gå på beina i enda, når neste nabo er Svalbard og Nordpolen. Så turen gikk til Himmeldalen, en liten svipp utenfor Alta. Det er en meget frodig dal med stupbratte fjell på hver side. Naturlig nok har man et av Alta sine klatrefelt liggende i denne dalen. I dalen renner elva Transfarelva evt Gáiddosjohka. Elva blir stadig større i disse dager, siden snøen smelter fra fjellene. Stien som går innover dalen er stadig brutt opp av bekker som renner med stor fart ned fra fjellene, og det er store våte områder. Dette skulle også by på problemer i dag.

Fortsatt litt snø i lavlandet, og trærne er fortsatt i vinterdrakt

For å starte med starten så var Milo mer enn klar for å bli med ut og spratt lett inn i bilen før avreise. I Himmeldalen er det ikke akkurat gode parkeringsmuligheter, men veien er brei nok noen plasser til at man kan stå der. I det jeg åpnet bakdøra for å ta sekken kom Milo hoppende fra bagasjerommet og ut gjennom døra. Enkelt og greit. Jeg tjora han fast i ei furu og det skulle vise seg å være av stor interesse. Han markerte hver centimeter av treet og skrapa opp barken, greit nok til jeg tok tak i båndet og kjente at det var godt innsausa i urin.

Turen starter i ganske frodig furuskog (nesten som å være hjemme) med lyng og myrterreng. Det er en god vei inn fram til man treffer Transfarelva,  da begynner stien eller man kan gå hvor man vil. Her er det bjørka som dominerer, med et lite planta untak av gran. Man blir faktisk litt paff når man treffer på en gjeng grantrær i Finnmark, så det var et hyggelig gjennsyn.

Bekker bryter stien og går ned til elva til høyre

Milo oppførte seg veldig fint, men han var veldig gira på alt av trær med barnåler. De skulle han enten rulle seg i, sitte på og gjøre fra seg eller bare tisse på. Han var også fælt til dra til å begynne med, men etter noen gjentagende strofer om det motsatte ga han seg. Eneste untaket var når det sprang lemen forbi, da var han ikke til å stoppe. Han jakta på disse små typene hele dagen, uten å få fatt i noen. Det viser seg også å være mye elg i området, det kommer klart fram av spor av forskjellig slag, men vi fikk ingen glimt av "Brutus" denne gangen.

Lemenjakta i full gang

Etter et par timers gange langs elva i relativt flatt og lettgått terreng møtte vi først en stor myr. Den var naturligvis helt oversvømt, og veien forbi blei reine labyrinten. Men vi kom oss videre og da begynte stigninga. Det var BRATT. Her måtte jeg mase litt på Milo om at han gjerne bare kunne dra så mye han ville, men nå ville han ikke det mer. Så veien opp med tung sekk blei fresk og fin. Stien var etterhvert gjort om til en bekk så der var det ikke aktuelt å gå, alternativet var store steinblokker eller dyp snø. Vi valgte en mitt i mellom løsning, litt i ura og litt i snøen. Da vi nådde toppen endret terrenget seg mye, flate områder igjen med spredt furuskog. Ganske fint igrunn, men det var litt for mye snø til av vi gikk veldig langt innover i disse områdene. Her ligger det også noen vann som jeg tenker å prøve fiskelykken når isen er gått.

Turkompiser endelig på toppen

Veien ned fra fjellet bestemte Milo seg for å begynne å dra igjen, så da gikk det for seg. Surfa med stramt bånd der det var snø og gikk på ræva ett par ganger. Mitt i alle steinblokkene sto det ei stor bjørk som jeg lente meg mot, det var ikke særlig lurt for den var gjennom råtten. Hele treet velta og jeg følte nesten med ned i bekken, med stramt bånd blei det kjapt et balansetest. Etter en del rot oppi lia kom vi oss ned igjen og følgte Transfarelva tilbake til bilen. Milo virka å ha fått seg en god tur, men hadde fortsatt energi til hoppe og sprette etter en og annen lemen.

Turen starta med noe pjuskevær, men etterhvert viste sola seg også. En fin liten dagstur for to framtidige turkompiser.

Himmeldalen

Fredrik

Til Sommarseter med Amund

Om noen ikke har tatt notis av det, eller kanskje bare har glemt det, vil jeg minne om Turistforeningens hytter i Grenlandsområdet. Litt utenfor allfarvei, men i praktfulle naturomgivelser, ligger de - klare til å ta imot vandrere som søker tak over hodet.

Helga etter at Marthe og jeg hadde testet teltet for første gang i år, var det Amund (4 år) sin tur. Han var mest gira på en hyttetur - selvom vi godt kunne ta med teltet og slå det opp på utsida... Gode minner gjorde at jeg nok en gang tenkte på Sørmyrseter som et opplagt mål. Klok av skade ringte jeg derfor Fritzøe Skoger for å høre om det var muligheter for at bommen ville åpne. Det var det ikke. Dermed måtte vi se oss om etter et alternativ, og kartet over Skien Nord kom på bordet. Sommarseter, litt nord for Luksefjell, ble pekt ut. I dette området mysser det av spennende ting å gjøre.

Vi ankom hytta ved lunsjtider, og benket oss rundt bordet ute på tunet. Etter noen skiver tok vi beina fatt. Ved Eiangen ligger Turistforeningens robåt. Den brukte far som gulrot for å få lillegutt til å gå. Og det var tydelig at en båttur fristet, for gikk det skal jeg si at poden gjorde... Vi fulgte stien mot Fugleleiken, knakk av ved Huldreberg - ned mot vannet. På veien fikk Amund øye på noe rart: "Se pappa, den pinnen ser ut som en slange!", sa han - og bøyde seg ned mens han strakte seg mot den. Jeg tok et skritt nærmere, ba han om å vente litt. For det kunne jo være... Og så sannelig: Der, midt på stien, lå det en vakker huggorm og solte seg. Jeg tok Amund i hånda, kremtet, og sa: "Jeg tror vi går rundt den steinen der! Etter møtet ble vi ekstra oppmerksomme, og fant spor etter skogens dyr overalt. Vi så elgtråkk, hørte orrfugl, og vi undret oss over alle de rare bæsjene som lå rundt forbi. Kunne det være fra et ekorn, et rådyr, eller kanskje fra en bjørn? Eller kunne det rett og slett være fra en frosk? "Nei, for det er vel ikke frosker her, pappa?" 

På stien var det mye rart å se. Huggorm, rare bæsjer, og mange elgspor som her.

Til tross for at mai du skjønne milde forlengst var kommet, lå det flekker av snø i terrenget. 
Det var soggy å gå, men godt fottøy gjorde susen. Vi koste oss stort... Og når man ble for
sliten, var det godt å kunne sitte litt på toppen av sekken til far! 

Selv om det er mai, ligger det fortsatt flekker av snø i Luksefjellområdet.

Det er lov å bli litt sliten på tur. Da er det greit å hvile litt på toppen av pappas sekk...

Etter et par timer var vi endelig framme ved Eiangen. Amund begynte straks å speide etter
båten. "Hvilken farge har den pappa? Tror du den er hvit, eller rød, eller... Gjett da, pappa, 
hvilken farge tror du at det er på båten?" Jeg gjettet på rød, og den første båten vi så (som
ikke var Turistforeningens) var rød. Det var greit for Amund, han lot meg vinne... 

Framme ved målet: Eiangen. Amund gleder seg til varme nudler.

Vi fant den riktige til slutt. Hvit var den. Det var ikke så viktig lenger. For vi var sultne.
Skikkelig sultne. Og Amund var blitt lovet kakao. Primusen kom fram, vann ble kokt, kakao
drukket, og nudler spist med glupsk appetitt. Amund gledet seg til en tur på vannet. Lite ante
vi at akkurat det skulle by på problemer. For hvor var årene? Vi løftet på båten, tittet under,
lette rundt omkring, men kunne ikke finne dem. Vi (eller rettere sagt faren) hadde nesten gitt
opp håpet, da en hyggelig hytteeier kom forbi. Han tilbød oss å låne et par årer. Amund strålte,
dette var storveis! Ut på vannet bar det, til det som ble turens absolutte høydepunkt. 

Turens høydepunkt: Etter mye om og men kom vi oss ut i båt. Gjett hvem som strålte da!

Tilbake på hytta i sjutida hadde vi vært ute i fem timer. Nå var det tid for stekte 

pølser, godteri og en god snakk... Fabelaktig, vi elsket hvert et minutt! Da lysene ble slukket
etter et kapittel i Mummiboka, gikk det ti minutter før Amund var i drømmeland. 

Men før det hadde vi ledd mye av hva vi fant i kottet ute i gangen: ÅRENE TIL BÅTEN!

Klokka sju neste morgen var vi ute og tisset. Da var det gjort. En halv time seinere var det fyr i
peisen, og innetemperaturen hadde så smått begynt å stige fra sine beskjedne ti. Vi kokte
havregrøt, pakket sekken og labbet i vei langs stien på baksida av hytta. Den fører opp til
Storefjell (745 m.o.h.) og videre til Solumhytta - og enda mye lenger, om man vil. Det var bløtt,
det var mye opp, det var mye ned. Det var litt slitsomt. Men mest av alt var det kos.
Nonstop´ene på innerlomma hjalp veldig... På toppen (eller der omkring) ventet kakao,
brødskiver og en fantastisk utsikt..! 

Det var ikke mer enn tidlig ettermiddag da vi vendte snuta hjemover, men i bilen var det likevel
en som sov søtt...

Martin

På vandring gjennom Telemark - litt om prosjektet

Opptakten
Jeg vet ikke når det startet for Fredriks vedkommende, bare at han gjorde et forsøk på å gå Telemark på langs i fjor sommer. Dessverre for han lyktes det ikke. I grunn ganske heldig for meg; Fredrik er åpenbart ikke typen som gir seg så lett. Da han fortalte at han kom til å gjøre et nytt forsøk i år, sa jeg straks ifra at jeg ville være med. Øynet selvsagt en mulighet til å kombinere to lidenskaper; skriving og naturopplevelser. I utgangspunktet var tanken å gå deler av turen sammen med ham, kanskje en uke eller der omkring, og så skrive fra det. Men etterhvert som vi pratet mer om prosjektet, ble lysten større. Tilslutt var det ingen vei tilbake.

Fredrik - den evige optimist! Foto: Jan Erik Fillan

I media
En fjær ble kjapt til ti høns. Og snart hadde vi en hel hønsefarm... Jeg er ganske sikker på at Fredrik så for seg å skrive et par artikler i etterkant av turen, sende dem hit og dit for å se om noen nappet, og så ferdig med det. Jeg hadde en litt annen tilnærming, en tilnærming Fredrik ikke var avvisende til...

Slik har det seg at vi kommer til å drasse rundt på en iPad, en trådløs ruter fra ice.net, og hvert vårt  digitalkamera. Med disse arbeidsredskapene er planen å sende et daglig turbrev til Telemarksavisa. Her vil opplevelser, tanker og oppdateringer ha vår hovedfokus. Forhåpentlig er det noe TAs publikum vil like å lese om.

April: Første utkast til rute diskuteres. Foto: Jan Erik Fillan

Ruta
Fredrik var nok i overkant ambisiøs da han satte opp det første utkastet til rute. Den gikk på kryss og tvers gjennom fylkets 18 kommuner, og ville - når man begynte å se litt nærmere på den - være helt urealistisk å rekke over på tre uker. Et nytt utkast ble satt opp, også det i overkant optimistisk tidsaspektet tatt i betraktning. Først da vi møttes ansikt til ansikt over en mengde kartblad og noen kopper kaffe, begynte en mer realistisk plan å ta form.

Ja, da... vi har nyere kompasser også - ja, til og med en GPS! Foto: Jan Erik Fillan

Så, i begynnelsen av mai hadde vi en rute klar. Et utgangspunkt, en start - ingenting endelig. Veien blir jo som kjent til mens man går... Forøvrig ser planen slik ut:

Dag   1: Ellingsvika-Lønstravann
Dag   2: Lønstravann-Korsvatn
Dag   3: Korsvatn-Gjeskefjell (Fiskelaus)
Dag   4: Gjeskefjell-Jørundskårheia
Dag   5: Jørundskårheia-Fjone
Dag   6: Fjone-Grytvatnet/Napetjørn
Dag   7: Grytvatnet/Napetjørn-Kyrkjebygdi
Dag   8: Kyrkjebygdi-Berrfjell
Dag   9: Berrfjell-Åmdals Verk
Dag 10: Åmdals Verk-Dalen
Dag 11: Dalen-heimre Bessevatn
Dag 12: heimre Bessevatn-Bulitjønn
Dag 13: Bulitjønn-Løkjine
Dag 14: Løkjine-Grungebru
Dag 15: Grungebru-Arabygdi
Dag 16: Arabygdi-Saltpyttfloti
Dag 17: Saltpyttfloti-Vestre Haugedalen
Dag 18: Vestre Haugedalen-Sandvatn
Dag 19: Sandvatn-BLYVARDEN-Mogen

Vi starter onsdag den 20. juli, og håper at vår hovedsponsor SportyBil/Hyundai Norge vil plukke oss opp på Skinnarbu etter ganske nøyaktig tre uker.

På tur med Marthe

Oppladning kan være så mangt. En fin mulighet til å gjøre to ting på en gang er å be med ungene på tur. Så kan far gå der med tung sekk for treningas skyld, og samtidig forsøke å gi podene noen opplevelser som kanskje vil inspirere dem en gang i fremtiden. Første invitasjon gikk til eldstejenta, Marthe (7 år). Hun takket mer enn gjerne ja...


Fredag 29. april: Kveldstur til Mykle (Vestfold, sør for Skrimfjella)

Planen var klar. Vi skulle kjøre hele den lange veien, gjennom Groruddalen, langsmed Mykle, helt fram til sommerparkeringa før Damskarven. Derfra skulle vi gå de tre kilometerne inn til Sørmyrsetra (DNT-hytte). Kvelden i forveien hadde vi blitt enige om hva vi skulle ha med av mat; det ble mye snadder - på tur er det jo lov til å kose seg! Jeg hentet Marthe på skolen, hun strålte, vi pakket det siste i sekkene og lastet dem inn i bilen. På veien gjorde vi holdt på McDonald´s. Simpel lunsj og siste proviantering på ICA. Så suste vi oppover.

Etter nærmere en time i bil, mesteparten på humpete skogsvei, nærmet vi oss. Marthe begynte å kjenne seg igjen, både i fjor og året før, hadde vi teltet ved fantastiske Mykle. Skuffelsen var derfor stor da vi møtte på låst bom i sørenden av vannet (hvordan kunne far glemme å sjekke på forhånd?). I stedet for
tre kilometer i fantastisk skogsterreng, hadde vi nærmere mila på grus før moroa ville starte. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å begynne, og så fikk vi vurdere underveis om vi skulle satse på hytta, eller returnere til bilen. En stund fablet vi om å overnatte i teltet, men det var før far kom på at vi ikke hadde tatt med liggeunderlag heller. Fadesen var komplett, og Marthe ville sporenstreks snu. Inne i skogen hadde heldigvis smeltet snø blitt til en liten bekk. Det ble redningen. Den ledet ned mot vannet, og lokket nok til at vi fulgte etter. På sandstranda fyrte vi opp primusen og laget oss en velsmakende tomatsuppe med lune nanbrød til. Marthe fikk sin etterlengtede kakao, og far en fyldig kopp kokekaffe. Vi nøt den varmende kveldssola, utsikten over et blikkstille vann, og orrfuglenes yre vårlek mellom trærne. For ikke å glemme litt sjokolade...

I bilen på vei hjem var begge skjønt enige om at det hadde vært en flott (men ganske slitsom) kveldstur. Marthe elsker å være ute, spesielt når hun får slå leir og ordne til måltid. Etter et halvt knekkebrød, bad og litt lesing på senga, falt hun momentant i søvn, klar for ny tur neste morgen!

Lørdag 30. april: Vestre Vealøs (500 m.o.h.)

Til tross for farens flause(r) kvelden i forveien, var alt glemt da vi våknet utpå morgenkvisten. Marthe var 

superklar for ny tur. At vi måtte overnatte i telt, var bare stas. Alt hun ville vite var hvor vi skulle. Puh! 

De to høyeste toppene i umiddelbar nærhet ble straks pekt ut som mål, og vi satte avgårde i retning 

parkeringa ved Skifjell. Etter å ha kikket på kartskiltet, spente vi på oss sekkene og begynte turen. Ferden 

gikk gjennom hvitveiskledde enger og tett furuskog, før vi startet oppstigningen - og lunsjet etter en 

drøy kilometer. Derfra gikk vi hele veien til topps.

Marthe klar for topptur!

Det tok oss om lag tre timer, og en passe sliten Marthe var godt fornøyd da hun kunne slå seg ned på en 

stein nedenfor Vealøstårnet. Enda blidere ble hun da far dro fram en pose med tortillas...

Marthe på toppen av Vestre Vealøs.

Det var Marthe som fant stedet der vi skulle slå leir. Allerede på veien opp hadde hun bestemt seg, det  

fantes ikke antydning til tvil: "Åh... her var det fint, pappa, her vil jeg at vi skal bo!" Og det var slettes 

ikke noe dumt valg; Vealøsmyra, der speiderhytta Gramsebu ligger. Etter en god snacksstopp under tårnet, 

trasket vi målretta tilbake samme vei vi var kommet; ned til leirplassen der vi satte opp teltet og varmet oss 

en oksegryte fra Real. Vi fant fort ut at myrvannet her ikke er allverden, selv ikke etter at det er blitt kokt. 

Derfor var det litt kjipt å registrere at det medbrakte vannet var ved å ta slutt!

Marthe med Vealøsmyra i bakgrunnen.

Vi var begge godt slitne da mørket senket seg i ni-tida. Cirka sju kilometers gange, for det meste oppover, 

tar på både liten og stor kropp. Marthe krøyp i posen først, lå og farget litt i et hefte, mens jeg ryddet. Etter

et kapittel i den medbrakte boka, sovnet hun. Klokka var litt over ti, og jeg ble liggende å høre beveren 

plaske i vannet. Høre datteren min puste - jevnt, tilforlatelig. Tenke at det vi hadde delt denne dagen var 

noe verdifullt. 

Temperaturen holdt seg behagelig fram til blåtimen. Da begynte lillemor å sprelle i posen. Hun var kald, 

jeg ba henne ta på seg ytterjakka, men det hjalp lite. Tilslutt måtte hun søke varme i min pose... Vi var 

plutselig nærmere hverandre enn vi hadde vært på lenge. Jeg merket at det gjorde noe med meg, at det 

føltes godt. 

Kveldsstemning ved Vealøsmyra.

Søndag 1. mai: Østre Vealøs (446 m.o.h.)

Til tross for at det ble småkaldt idet det nærmet seg morgen, falt vi begge i søvn igjen, og våknet ikke et 

minutt for tidlig. Klokka halv ni var vi ute av teltet, fem minutter seinere var plassen overfylt av speidere 

som også hadde overnattet ute. Vi kokte havregrøt på det dårlige myrvannet, men medbrakt syltetøy

gjorde susen - alt ble spist! Etter kaffe var det nedrigg og pakkings. Avmarsj litt over ti. Gikk direkte

til toppen av Østre Vealøs, og rastet langs stien på vei ned. Tilbake på parkeringa - tidsnok til å ha flere 

timer til å leke når vi kom hjem. Marthe var med andre ord godt fornøyd... og det var sannelig pappaen 

hennes også!

Marthe på toppen av Østre Vealøs. I bakgrunnen ses tårnet på Vestre Vealøs.

To fornøyde turgåere!

Martin

På ski over Hardangervidda - fra nordøst til sørvest

Som ledd i oppladningen til sommerens fottur, tok jeg (Martin) turen over Hardangervidda på ski uka før påske. Før rushet satte inn. Ingenting hardcore, bare en riktig så trivelig hytte til hytte-tur (en myk start må til, forstås), der lune aftener med tre-rettere var gjennomgangsmelodien. Like fullt var det en tur som fikk tankene i sving. Etter to timer meldte den første seg: Hvorfor i all verden gidder jeg dette her? Etter to dager: Hva med tre uker i telt for å gå Telemark på langs? Og det til fots? Hvem er det som gidder det? Tredje dagen begynte jeg å nærme meg svaret. Den fjerde var jeg helt sikker. Hvilket jeg kommer tilbake til, litt seinere. Men først et innblikk i turen - som gikk fra Ustaoset til Haukeliseter. Enjoy!

Onsdag 13.04.2011
Ustaoset via Tuva til Heinseter (8 + 14 km.)

Jeg hadde satt to klokker til å ringe null fem null null. Selv for meg, med tre små barn i huset (yngstejenta sover fortsatt på vårt rom), regnes klokka null fem null null som midt på natta. Like fullt; presis ti minutter på fem våknet jeg av meg selv. Det er visstnok noe kroppen gjør helt automatisk. Bare vi er innstilt på det, sørger vår innebygde klokke for å vekke oss i rett tid. Min innebygde klokke er alltid ute i god tid. Damn it!

Jeg sov meg gjennom togturen fra Porsgrunn til Drammen. To timer var nettopp hva jeg trengte for å våkne såpass at jeg igjen kunne begynne å sanse. Utenfor vinduene var yr fra blytung aprilhimmel, erstattet av sol tittende fram fra lett skydekke. Det føltes herlig endelig å være igang. Skjønt, skia sto fortsatt stabla sammen med andre skipar, langt unna underlaget de lengtet etter. Men jeg, jeg var ihvertfall underveis. Og Ringerike bød seg fram i sin vakreste skrud.

Ustaoset klokka tolv femogførr. Jeg har akkurat stått av toget, utvekslet et par høflighetsfraser med en godt voksen dame fra Bergen, og står nå og prater med en kvapsete, bleik, men svært så trivelig kar i sort nettingundertrøye. Magnus er sliten etter å ha slept rundt på pulk i fem dager, melankolsk, men fattet og tilfreds, når han konstaterer at det var faan så jobbigt! Den svenske friluftsjournalisten hadde lest om Hardangervidda på nettet, og fått forståelsen av at platået skulle være flatt. Det er han ikke helt enig i. Men tilbake hit, det skal han. Om ikke annet, så ihvertfall for å hente pulken han må etterlate seg i den lokale matbutikken...

Til alt overmål er ikke svensken av den brautende typen. Magnus drar litt forlegen på smilebåndet og sier at nu er det väl inte så at en svenske skal gi en norrman smöretips, men jeg insisterer på å høre hva han har å si. Tross alt har han tilbakelagt strekningen som står foran meg, og må ha noen erfaringer å dele. Klister er alt han har å si. Helvete. Jeg hater klister.

To timer seinere er jeg langt inne i egne tanker når hun plutselig kommer opp på min side. Helt ut av det blå, eller rettere sagt det hvite, er hun der. Min lille fjellprinsesse. Selv med nesa hvitglinsende av solkrem og øyne godt skjult bak store, blå skibriller yter hun Viddas natur konkurranse. Idet det virker som om hun har tenkt å sette opp tempoet og stikke ifra, glipper det ut av meg: Der var du! Tre små ord er alt som skal til. Prinsessa sakker av, og i det samme former leppene hennes et smil som lyset fra den klareste stjerne. Solen har gjort meg varm, men synet av henne gjør meg varmere. Ikke bare er hun vakker å se til, mitt nye bekjentskap er også velsignet med en tunge som ikke går av veien for en sludder eller to. Ikke sånn at hun på noen måte virker påtrengende, nei det virker heller som om hun nyter å gå slik å småsnakke om dette og hint. For en gangs skyld syns også jeg at det er riktig så trivelig.

Kanskje er det fordi jeg i et ubetenksomt øyeblikk nevner min kone og våre tre barn, at jeg raskt blir ensom skiturist igjen? Uansett; hennes plutselige inntreden i livet mitt (jeg rakk ikke engang å få navnet hennes - fikk bare vite at hun nettopp var ferdig med videregående, hadde hatt et friår hvor hun jobbet på  barnehjem i Ecuador, og nå gikk med planer om å studere (ville bli sykepleier, kanskje til og med lege med tid og stunder)), og like plutselige forsvinning, var - når sant skal sies - en skikkelig vitamininnsprøytning. Ikke at jeg på det daværende tidspunkt egentlig hadde bruk for det (det skulle komme stunder seinere hvor hennes blide åsyn ville gitt meg enda meget mer), men blide, vakre unge piker - som attpåtil senker farten i skisporet og utgjør et muntert følge en liten kilometer - er aldri å forakte!

Noen hundre meter etter at fjellprinsessa har forlatt meg, slår jeg meg ned ved en liten fiskerhytte. Idet jeg runder hjørnet for å slå lens kan jeg ikke unngå å trekke på smilebåndet når jeg over hodet registrerer en parabolantenne. Ikke av de største, men likefullt. Her ute? Der jeg står vet jeg ikke at jeg om et par dager vil slutte å smile for hver antenne jeg ser. At jeg bare vil tenke at det er slik det er. Enhver fiskerbu med respekt for seg selv må ha en parabol, kan skjønne! Tross alt vandrer jeg rundt her oppe med både mobiltelefon og iPad, i håp om å finne dekning et eller annet sted...

Torsdag 14.04.2011
Hein via Rauhelleren til Sandhaug (13 + 25 km.)

"Roll in, roll out, roll up to the Bonny Club" sang frøken Polly Scattergood idet jeg sakte gled ned de siste hundre meterne til Sandhaug. For meg var den røde DNT-hytta - ganske upresist, men dog midt på Vidda - kveldens kjærkomne tilfluktssted. Kall den gjerne Bonny Club. I grunn kan du kalle den hva du vil. De siste femten hadde vært drøye. Jævlig drøye. I ti kilometer hadde det gått bortover. Beint, som på en dansk landevei. Og jeg var lei. Så jeg gjorde noe jeg aldri trodde jeg skulle komme til å gjøre; jeg stoppet, stappet pluggene i øra, og valgte et passende album fra spillelista. Ikke for rolig. Ikke altfor hardt. Broken Records kom, og forsvant sammen med endeløse sletter kledd i praktfull vinterdrakt. Deretter David Sylvian. Hans storslagne patos gikk i ett med omgivelsene. De kledde hverandre som hånd i hanske. Hypnotiske melodilinjer som, da albumet nærmet seg slutten, hadde ført meg langt avsted inn i drømmeland. Et land der DNT-hytter vokste fritt, og Sandhaug befant seg bak første knaus. Et blikk på klokka fikk meg tilbake til virkeligheten. Den sa meg at det var en drøy beta igjen. Selv om jeg ikke ville godta det, var jeg bare halvveis på dagens andre etappe. Jeg hadde gått i nesten tre timer, hatt en god lunsj og fått tørket klær på Rauhelleren. Nå var jeg halvveis til Sandhaug. Halvveis. Jeg smakte på det. Det smakte ikke godt. To timer igjen, minst. Pføy, to timer virket som en evighet, og nå begynte det faen ta meg å blåse også. Hadde ikke sola tittet fram for litt siden? Det suste villmarkaktig rundt øra mine, så jeg dyttet pluggene lengre inn, beit tenna sammen og gikk så svetten silte.

Bak toppen ligger Rauhelleren... det lukter varm lunsj lang vei..!  

Jeg må innrømme; snaue fire mil på ski er langt. Eller ihvertfall; det føles sånn. Eller kanskje det bare er meg? Uansett: Ikke sjelden tar jeg meg i å tenke at det er noen usedvanlige kilometer det opereres med her oppe. Som om det er en egen måleenhet på platået. Kan ikke fri meg fra inntrykket av at de urbane tusenmeterne er langt mer overkommelige. Mon tro det måles i luftlinje så snart man passerer tregrensa? Det innebærer isåfall at når man vandrer i fjellet, enten det nå er til fots, eller (som i dette tillfellet) med plank under beina, får svært dårlig betalt i kupert terreng. Av forståelige grunner vil høydemetre ikke komme med i beregningen. Og er det noe som burde telle i denne sammenheng, så er det disse. Men opplevelsen kan også skyldes andre, psykologiske faktorer. Som at det kan ha noe med utsikten å gjøre. At den på enkelte strekninger (Rauhelleren til Sandhaug er et godt eksempel) er så ensformig at man knapt får inntrykk av å bevege seg i det hele tatt? Hva skal man forholde seg til? I slike tilfeller er iPoden god å ha. Med musikk på øret gikk alt vesentlig lettere. Heldigvis.

Glad fyr. Snart framme på Rauhelleren, klar for mat.

Enkelte strekninger kan bli noe monotone... da er iPoden god å ha. Her mellom Rauhelleren og Sandhaug.

Fredag 15.04.2011

Sandhaug via Litlos til Hellevassbu (28 + 18 km)

Noen ganger har man hellet med seg. Denne dagen må sies å være en av dem.

Det er mange som lurer på hvorfor jeg går alene. Om ikke jeg føler

meg ensom? Til dem pleier jeg å svare at jeg svært sjelden er alene. Jeg møter kanskje ikke så mange mennesker i sporet (takk og pris), men jeg vet at de er der. Et eller annet sted. Det gir meg ingen trygghet, den eneste jeg stoler på er meg selv. Likevel er det av en eller annen grunn godt å tenke på. Dessuten; på hyttene, når jeg kommer fram, er det alltid liv. Og vil man, så kan man velge å være sosial. Eller man kan velge å la vær.

De samme personene lurer på hvordan jeg tør. Hva gjør du hvisomattedersomatte? Er du godt nok rustet da? Jeg mer enn fornemmer skepsisen, og unnlater selvsagt å fortelle at jeg faktisk suger når det kommer til kart og kompass, at jeg stoler blindt på Turistforeningens kvistede løyper, og at jeg helt fram til i år har vært pisseredd hver eneste gang jeg har vært på tur (jeg er ingen Monsen, forsøker ikke å være noen Monsen, har ingen drøm om å bli noen Monsen). Men redsel er en følelse man bør kjenne på, på lik linje med følelsen av velvære. Og alle andre følelser. Utfordringen - når redselen kommer - er å holde hodet kaldt. I det Marit Bjørgen merker at melkesyra begynner å blande seg inn i tankene, svitsjer hun fokus over på arbeidsoppgaver. Det samme gjelder for meg. Når tåka legger seg tjukk over snaufjella, og jeg knapt ser fra kvist til kvist, er det liten vits å dra fram kartbladet over Vidda vest. Men det ligger der, jada selvsagt gjør det det. Sammen med et gammelt kompass. Man har da utstyret i orden! Likevel er det ikke dette som trekkes opp av sekken når det drar seg til. Da handler det mer om å tenke gjennom "worst case scenario". Hvisomattedersomatte. Og det aller verste er hvis det blåser opp, og i tillegg er snø i kastene. Da ser mann null. Niks. Nada. Men man er ikke lost av den grunn. For man har da utstyret i orden. Det kan virke fånyttes (i ni og en halv ut av ti tilfeller får man ikke bruk for det, annet enn til kos i solveggen), men det er nå likefullt en selvfølgelig del av oppakkingen. Spade, liggeunderlag, sovepose, primus, fyrstikker, ekstra proviant og tørt ulltøy. Med disse tingene i sekken er du garantert såre skuldre og en vond rygg i mange dager fremover. Det knaser i skrotten når du strekker deg ut etter en lang dags ferd mot natt. Men viktigere enn bivirkningene: Du er garantert å klare deg et døgn eller to ute i kulda - forutsatt at du greier å grave deg ned i tide. Og det er her det handler om rett fokus. For når skal man egentlig grave seg ned?

Etter et bedre karbonadesmørbrød og en energigivende cola, en hurtig klestørk og et nødvendig toalettbesøk på Litlos, hadde jeg stålsatt meg. Nest siste etappe av årets påskeutflukt skulle unnagjøres, slik at den siste bare ville bli å cruise ned til endestasjonen. I det jeg forlot oppholdsrommet og gikk for å skifte til skiutrustning så jeg solen såvidt bryte igjennom det grå skylaget. Lite ante jeg at det halvannen time senere skulle være sikt nede i hundre meter. Det var da jeg begynte å tenke ut løsninger for "worst case scenario".

Det blir fort tåkete. Mellom Litlos og Hellevassbu lå grauten tjukk.

Faktisk hadde vi kvelden i forveien, ved middagsbordet på Sandhaug, blitt sittende å diskutere spørsmålet. Min borddame, en kvinne i slutten av femtiårene, og jeg var skjønt enige om at de aller fleste vil forsøke i det lengste med å komme seg fram til målet. Ergo blir kunsten å grave seg ned i tide. Altså før man går tom for krefter. I så tilfelle må man kjenne sine egne begrensninger.

Allerede ved første oppstigning ante jeg at værgudene hadde skumle hensikter for ettermiddagen. I det tåka kom sigende ble det derfor fart i toppetasjen. Jeg konsentrerte meg på den ene siden om å se framover, talte så mange kvister det lot seg gjøre, og dannet meg slik et bilde av hvor tråkket gikk. Samtidig, som en ekstra forsikring dersom det av en eller annen grunn skulle mangle en kvist eller to, eller om tåka skulle bli enda tjukkere, kikket ned i bakken etter scooter- og skispor. Som regel er avstanden kortere dit ned, og forhåpentlig ville jeg fortsatt kunne følge sporet dersom grauten ikke ville forsvinne.

Lunsjen hadde gitt meg nødvendig energi, jeg følte et overskudd boble i meg, og til tross for de helgrå omgivelsene så jeg lyst på livet. Jeg kikket på klokka, ble enig med meg selv om at jeg kunne gå i flere timer før det kom på tale å grave seg ned. Likevel holdt jeg hele tiden utkikk etter et egnet sted. Jeg nådde toppen, beveget meg i fint driv innover noen små vann, og etter en halv time var tåka lagt bak meg. Det er ikke alltid slik at man behøver å tenke det verste, men det er uansett alltid greit å være forberedt. Hvisomattedersomatte.

Ikke mye å se i tåkehavet, men det er bare å gutse på!

Nåvel, tilbake til utgangspunktet. Jeg skrev at jeg denne dagen hadde vært heldig. Og det var ikke bare fordi tåka lettet like fort som den kom, eller at jeg fikk oppleve all slags vær i løpet av en dag (vel, på nær strålende solskinn fra skyfri himmel -  påskevær som vi ynder å kalle det). Det var noe annet som fikk meg til å skrive som jeg gjorde. Etter om lag en times gange fra Sandhaug støtte jeg på en eldre herre med hund, jeg tror det var en setter, i bånd rundt magen. Mannen, som var kledd for fart, stoppet i det han så meg stå å fikle med mobilen.

- Du fotograferer, mer påpekte enn spurte han.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det å ta bilder med en mobil knapt kan betegnes å "fotografere". Men å drasse på et drøyt kilo speilrefleks fristet lite da sekken ble pakket. Så fikk jeg heller føle meg som en tåpe der jeg sto.

- Vel..., jeg dro litt på det, jeg gjør ihvertfall et forsøk.

- Ja, det er vakkert!

- Det er så!

Etter litt fram og tilbake, mannen viste seg å komme fra Besso og være ute på en snartur (mest for å lufte bikkja fikk jeg inntrykk av), begynte vi å snakke om smøring. Det virket som om han hadde peiling, hadde visstnok smurt for halve hytta den morgenen, og røpet at han sverget til klister med voks på toppen. Så også i dag.

- Klister i bunn, og rødt på toppen. Det er ikke farlig med rødt i dag, sa han.

Ikke farlig, hva mente han egentlig med det? Vi nikket etterhvert pent adjø, han satte i vei (det vil si hunden fór avsted, med eieren på slep) i et tempo selv Northug jr. ville vært bekjent av. Barneskirenn, tenkte jeg, og ble gående å gruble litt over den gamles smøretips. Det er jo ikke fritt for at man støter på et par "verdensmestere" når man går slik over Vidda, så man bør alltid vise en viss skepsis og ta "gode råd og vink" med en klype salt. Skulle man dømme denne karen etter utseendet - kondomdress og drikkebelte på ryggen - passet han i grunn godt i den kategorien man bør være ekstra på vakt overfor. Og klister har jeg, som nevnt, aldri hatt noe spesielt godt forhold til. Så jeg gikk videre på mine fullt dugelige ski. Med lilla voks (riktignok oppå klisteret som den svenske journalisten fikk meg til å legge på første dag). Bak neste sving, midt i en aldri så kjærkommen oppstigning, var likevel alle forholdsregler glemt. Mannen også, på nær rådet han ga. Slik hadde det seg at jeg resten av dagen gikk på fantastiske ski, og med et stort smil om munnen.

Da jeg noen timer seinere satt på Litlos og spiste det eventyrlige karbonadesmørbrødet, laget med beste elgkjøtt, overhørte jeg en samtale ved et av nabobordene. Paret, som var kommet fra Besso denne morgenen, hadde vært så heldige å få skiene smurt av en eldre herre. De hadde knapt hatt så gode ski noen gang, men det var kanskje ikke så rart; han som hadde sørget for det er visstnok smøreansvarlig for et eller annet kretslag... (akkurat hvilket fikk jeg ikke med meg - til det var rogalandsdialekta litt for vanskelig å tyde på såpass lang avstand). 

Ser man det, noen ganger er det verdt å lytte til "verdensmesterne", også dem man finner midt på Vidda en overskyet aprildag!

Lørdag 16.04.2011

Hellevassbu til Haukeliseter (26 km)

Etter dager med førsteklasses forpleining, trerettere basert på kortreiste ingredienser, tilberedt med sjel og i rikelige mengder, kan det være hardt å skulle ta til takke med noe mindre beskjedent. Langt mindre. TrønderSodd, Joikakaker, eller Pizzafyll på boks (ja, faktisk!), er ikke det som umiddelbart lokker vannet fram i munnen på en.

Når man nærmest ramler inn på en ubetjent turisthytte samtidig med kveldsmørket, våt av regn og susen i hodet av vind, stiller saken seg likevel i et ganske annet lys. Da kan man fort ta til takke med nær sagt hva som helst (om enn ikke Pizzafyll på boks, et sted er grensen simpelthen nødt til å gå!). Dessuten; sekken er fortsatt proppfull av nødproviant. Ved siden av dagens tørre matpakke fins det Rett-i-Koppen, nudler i lange baner, rosiner og selvsagt sjokolade (hvilken nordmann legger ut på tur uten?). Jeg lar boksene med TrønderSodd, Joikakaker og det mystiske pizzafyllet (som visstnok skal inneholde kjøtt), stå urørt i hyllene, og varmer vann til suppe og nudler. Spiser godsakene, og tusler til køys.

Når jeg står opp er dagen kommet for den store sjarmøretappen. Bak meg ligger de lange strekkene. Etter at plan a sprakk første dag, ble kurven noe brattere enn håpet. Åtte mil fordelt på de to neste var det ubønnhørlige resultatet. Det gjorde kroppen min vondt, men etter tre dager var jeg for lengst i rute. Og merket knapt lenger noe til smertene. Alt var lutter glede. Jeg begynte å nærme meg et svar på hvorfor jeg utsetter meg for dette...

Men så. Det aner meg med det samme skiene er spent på. Smøretipset til den eldre herren, som funket så godt i går, vil gjøre livet til et helvete i dag. Det er som med nedoverbakker; etter hver eneste en følger det motbakke. I dag er det skiene mine som er den verste.

Våren i anmarsj... ganske vakkert!

Til daglig føler jeg at machogenene er sterkt underrepresentert, enkelte ganger virker de helt fraværende. Men i det øyeblikk to godt voksne damer passerer meg på toppen av første kneik, merker jeg at det tross alt er mann jeg er. Jeg forsøker å vende det blinde øyet til, men det er tungt. Følelsen av å stå ribbet tilbake, med en stift lilla skismøring i hånda, er påtagelig. Åh, min maskulinitet, hvor tok du veien? Det er nesten så det gleder meg når den ene damen, med et forbauset oi, sann, brekker staven bare meter etter å ha passert meg. Men i stedet for å snu meg rundt og gapskratte, spør jeg fru Brå om hun trenger noe sportsteip. Det gjør hun ikke - for hun har sølvteip. Så da så. Så mye for medlidenheten. Før hun har rukket å reparere staven er jeg tilbake i sporet (eller det som minner om et). Med godt håp om å opparbeide meg et solid forsprang, gyver jeg løs på oppgaven. Det går i rykk og napp (om ikke lårmusklene har kjempet mot strekkmonsteret før, gjør de det ihvertfall nå). De er spent til bristepunktet, og jeg er redd hver eneste gang en liten forhøyning viser seg i terrenget. Når skiene glir - og når de finner det for godt å stå bom fast - er ikke godt å forutsi. Stort sett går det fint oppover, nedover derimot... Etter nye femten minutter, på kanten til det som akkurat nå fortoner seg som en uoverkommelig utforkjøring, har jeg fått nok. Fram fra sekken er skrapen kommet, og med den isklisteret. Det bannes når den seige guffa ikke vil forlate skisålen, og enda mer når de to damene nok en gang overhaler.

- Treffer du ikke, undrer hun som nettopp fikk teipet den ene staven sin.

Jo, jeg står bare her å venter på to pølser i lompe, med sprøstekt løk, ketchup og Bergby's  sennep, tenker jeg. Men sier det ikke.

- Nei, det er leie forhold i dag, svarer jeg. Og kliner på klister, legger skia ned og registrerer at det nå er gli i alle retninger. Etter at rødt og lilla i tur og orden har sviktet, sier all logikk at vi snakker blåføre. Og ja så sannelig. Sakte, men sikkert, begynner også skia å trives. Det er bare å kaste seg utfor, å hei hvor det går!

Snart framme. Lov å smile da!

Seks timer seinere står jeg og kikker ned på Haukeliseter. Der nede, drøye hundre meter under meg, er min endestasjon. Nedstigningen har foregått delvis på ski, delvis til fots. Tåka, som kom da jeg var halvveis opp til Store Nup (1661 m.o.h.), la seg tjukk som et teppe, og slapp ikke taket før jeg var nede i "lavlandet" igjen. Nå føles det godt å kunne se de siste meterne av turen - og samtidig føle seg noenlunde sikker på å komme helskinnet fram. Med en melankolsk følese griper jeg etter mobilen, for å ta et siste "fotografi". Om ganske nøyaktig et halvt minutt vil turen være over. Atter en gang skal jeg gli inn i de daglige rollene. Som far, som ektemann, som frilansjournalist. Jeg må forholde meg til folk jeg liker, og ikke liker. Har ikke noe valg. Det fjellet har gitt meg de siste dagene har vært den rake motsetning. Den totale frihet. Det er hva jeg søker. 

Et halvt minutt igjen av turen. Haukeliseter i sikte!

Enkelt og greit. Det er svaret. Når vi til sommeren knyter på oss marsjstøvlene og legger i vei, er det (ihvertfall i mitt tilfelle) friheten som søkes. Og nærheten til naturen. I hele tre uker skal jeg få leve i den og med den. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg...

Martin