FREDRIK
 |
| Telemark fylke med kommunegrenser |
søndag 14. august 2011
Et minne for livet, fra SkinFx tattoo
I forkant av turen hadde jeg bestemt meg for å ta en tatovering om turen hvis den gikk bra. Fredag 12. august gikk turen ned til skinfx i Porsgrunn. Der møtte jeg en meget hyggelig fyr som heter Tom Karlsen. I etasjen over Jimmys har han studioet sitt, et veldig fint og ryddig sted. Vi satt oss ned og fant ut av hvordan tatovering skulle være, han tegnet og fikk den på. Så var det bare å sette i gang, og det gikk jammen fort og jeg blei kjempe fornøyd. Takk skal du ha Tom :) anbefales om noen tenker seg en tatovering. Skinfx tattoo har også en side på facebook.
FREDRIK
FREDRIK
lørdag 6. august 2011
Målet nådd!
I går ettermiddag kunne vi endelig strekke armene i været og juble over å stå på toppen av Blyvarden. Selv væromslaget, som sørget for regn store deler av sjarmøretappen, kunne ikke ta fra oss godfølelsen.
Første del av siste dag gikk i myrlendt terreng fra Haugedalen ned mot Gunnleiksbu, der vi ble bedt inn i varmen av en gjeng entusiastiske fiskere fra Vestfold. Mens regnet pisket ned utenfor, tilberedte Fredrik varm lunsj over propankomfyren. Kremet kantarellsuppe med ris, og ferskt brød påspandert av hytteboerne, gled ned på høykant.
Med det var ny energi sikret. Den ble ikke mindre av å kikke på kartet. Å se at det kun gjensto noen ganske få kilometer til målet, ga oss akkurat det lille ekstra som trengtes for nok en gang å dra på oss vått tøy og begi oss i vei. Siste del av ferden gikk nesten av seg selv - gleden ved å se en ende på eventyret var nok også en medvirkende faktor. Det er ikke til å legge skjul på at det skal bli godt å bytte ut en klam sovepose med en tørr og varm dyne!
I dag, fredag, vender vi altså snutene hjemover. Følger stien som leder ned til Mogen turisthytte, der vi skal feire med en bedre middag, litt ekstra godt i glassene og en håndrullet, nicaraguansk sigar. Forhåpentlig sover vi ikke bedre enn at vi rekker Fjellvåken lørdag formiddag, og kan være tilbake i Porsgrunn utpå kvelden. Er vi riktig heldige vanker det et godt måltid der også!
Som dere skjønner er dette siste turreportasje. Vi vil i denne anledning benytte muligheten til å takke alle dere som har bidratt til å gjøre vandringen til en uforglemmelig opplevelse for oss begge; dere som har gitt oss tak over hodet - være seg redskapsbod, eldhus eller privathus - dere som har invitert på grillkos, en kopp kaffe, eller hjemmelagde boller, og dere som har hjulpet til med veivalg. Og selvfølgelig en stor takk til alle dere som har stoppet opp og slått av en hyggelig prat.
Vi håper at TAs lesere har hatt glede av å følge oss underveis!
MÅLET NÅDD: To glade vandrere ved veis ende; Blyvarden, 1446 meter over havet.
ÅRETS FØRSTE NAKENBAD: Elveforsering i bare nettoen måtte til på turens siste dag.
TENKEBOKSEN: "Minnene fra møtene med folk er nok det som står klarest etter å ha vandret gjennom vårt enestående fylke." MARTIN
I går ettermiddag kunne vi endelig strekke armene i været og juble over å stå på toppen av Blyvarden. Selv væromslaget, som sørget for regn store deler av sjarmøretappen, kunne ikke ta fra oss godfølelsen.
Første del av siste dag gikk i myrlendt terreng fra Haugedalen ned mot Gunnleiksbu, der vi ble bedt inn i varmen av en gjeng entusiastiske fiskere fra Vestfold. Mens regnet pisket ned utenfor, tilberedte Fredrik varm lunsj over propankomfyren. Kremet kantarellsuppe med ris, og ferskt brød påspandert av hytteboerne, gled ned på høykant.
Med det var ny energi sikret. Den ble ikke mindre av å kikke på kartet. Å se at det kun gjensto noen ganske få kilometer til målet, ga oss akkurat det lille ekstra som trengtes for nok en gang å dra på oss vått tøy og begi oss i vei. Siste del av ferden gikk nesten av seg selv - gleden ved å se en ende på eventyret var nok også en medvirkende faktor. Det er ikke til å legge skjul på at det skal bli godt å bytte ut en klam sovepose med en tørr og varm dyne!
I dag, fredag, vender vi altså snutene hjemover. Følger stien som leder ned til Mogen turisthytte, der vi skal feire med en bedre middag, litt ekstra godt i glassene og en håndrullet, nicaraguansk sigar. Forhåpentlig sover vi ikke bedre enn at vi rekker Fjellvåken lørdag formiddag, og kan være tilbake i Porsgrunn utpå kvelden. Er vi riktig heldige vanker det et godt måltid der også!
Som dere skjønner er dette siste turreportasje. Vi vil i denne anledning benytte muligheten til å takke alle dere som har bidratt til å gjøre vandringen til en uforglemmelig opplevelse for oss begge; dere som har gitt oss tak over hodet - være seg redskapsbod, eldhus eller privathus - dere som har invitert på grillkos, en kopp kaffe, eller hjemmelagde boller, og dere som har hjulpet til med veivalg. Og selvfølgelig en stor takk til alle dere som har stoppet opp og slått av en hyggelig prat.
Vi håper at TAs lesere har hatt glede av å følge oss underveis!
MÅLET NÅDD: To glade vandrere ved veis ende; Blyvarden, 1446 meter over havet.
ÅRETS FØRSTE NAKENBAD: Elveforsering i bare nettoen måtte til på turens siste dag.
TENKEBOKSEN: "Minnene fra møtene med folk er nok det som står klarest etter å ha vandret gjennom vårt enestående fylke." MARTIN
Kiloene renner av - på feil steder
Det er ikke bare sekkene som går ned i vekt om dagen. Nå merkes det også at noe skjer med kroppene som bærer dem. I og for seg positivt - hadde vi bare selv kunnet bestemme hvor kiloene skulle tas fra...
Fredrik, som har planer om å løpe Oslo marathon i løpet av høsten, har fått det for seg at turen gjennom Telemark er den perfekte oppladning. Uker med tung sekk og daglig trasking, skal gjøre slankekuren i fokant overflødig. Når vi om få dager vender nesa hjemover, håper han at matchvekta er inne.
Etter hva jeg skjønner er drømmen å veie det samme som han gjorde i ungdomsåra. Og det er mye mulig at han vil lykkes; nå har vi for det meste levd på havregrøt, rugsprø, suppe og vann, og i kombinasjon med tildels harde fysisk utskeielser skulle vel svaret på regnestykket gi seg selv?
Spørsmålet er bare om han blir fornøyd likevel. For det er vel gjerne sånn at kiloene som tapes gjerne skal synes - aller helst på de rette stedene?
Selv har jeg ikke noe ønske om å løpe i overkant av fire mil gatelangs i hovedstaden - i sær ikke samtidig med et tusentalls andre - men i likhet med min løpeglade turkamerat har jeg ingenting i mot å komme hjem litt lettere enn før. Den nye regnbuksa satt nemlig farlig stramt da vi la i vei, og jeg har med glede sett fram til at den skal slutte å klemme.
Dessverre registerer jeg at det skjer svært lite akkurat der jeg vil at det skal skje; rundt midjen er det fortsatt stramt. Kanskje kan jeg få lurt en pekefinger ned i linningen - hvis jeg absolutt må - men å påstå at buksa sitter løst, vel det er å ta hardt i. Derimot har jeg sett at noe har skjedd med ansiktet mitt. Av alle steder. Kinnene henger halvslappe, beina under stikker ut og øynene har begynt å synke inn. Men - og der har vi det igjen - dobbelthaka holder like herlig stand!
Så da en kompis for noen dager siden sendte meg en melding der han lurte på om det bare var skinn og bein igjen, måtte jeg svare som sant var: at ja, nå gjenstår bare dobbelthaka. Hadde jeg vært helt ærlig skulle det vært tilført og fortsatt de to nederste bilringene...
Fra Songavatnet beveget vi oss i går inn i nasonalparken, og befinner oss i øyeblikket i Øystre Haugedalen.
Bildetekst:
LETTERE ENN FØR: Kiloene renner av, men fleskemagen holder stand...
FLOTT NATUR: Hardangervidda byr på opplevelser for alle sanser.
LITE VILT: Ett enslig reinsdyr var alt vi så. Og så han her, da...
TENKEBOKSEN: "Å gå på snaujellet får meg til å tenke på hvilket kontrastfylt fylke Telemark er; for to uker siden startet vi i vannkanten, nå befinner vi oss i snaue 1200-meters høyde." FREDRIK
Det er ikke bare sekkene som går ned i vekt om dagen. Nå merkes det også at noe skjer med kroppene som bærer dem. I og for seg positivt - hadde vi bare selv kunnet bestemme hvor kiloene skulle tas fra...
Fredrik, som har planer om å løpe Oslo marathon i løpet av høsten, har fått det for seg at turen gjennom Telemark er den perfekte oppladning. Uker med tung sekk og daglig trasking, skal gjøre slankekuren i fokant overflødig. Når vi om få dager vender nesa hjemover, håper han at matchvekta er inne.
Etter hva jeg skjønner er drømmen å veie det samme som han gjorde i ungdomsåra. Og det er mye mulig at han vil lykkes; nå har vi for det meste levd på havregrøt, rugsprø, suppe og vann, og i kombinasjon med tildels harde fysisk utskeielser skulle vel svaret på regnestykket gi seg selv?
Spørsmålet er bare om han blir fornøyd likevel. For det er vel gjerne sånn at kiloene som tapes gjerne skal synes - aller helst på de rette stedene?
Selv har jeg ikke noe ønske om å løpe i overkant av fire mil gatelangs i hovedstaden - i sær ikke samtidig med et tusentalls andre - men i likhet med min løpeglade turkamerat har jeg ingenting i mot å komme hjem litt lettere enn før. Den nye regnbuksa satt nemlig farlig stramt da vi la i vei, og jeg har med glede sett fram til at den skal slutte å klemme.
Dessverre registerer jeg at det skjer svært lite akkurat der jeg vil at det skal skje; rundt midjen er det fortsatt stramt. Kanskje kan jeg få lurt en pekefinger ned i linningen - hvis jeg absolutt må - men å påstå at buksa sitter løst, vel det er å ta hardt i. Derimot har jeg sett at noe har skjedd med ansiktet mitt. Av alle steder. Kinnene henger halvslappe, beina under stikker ut og øynene har begynt å synke inn. Men - og der har vi det igjen - dobbelthaka holder like herlig stand!
Så da en kompis for noen dager siden sendte meg en melding der han lurte på om det bare var skinn og bein igjen, måtte jeg svare som sant var: at ja, nå gjenstår bare dobbelthaka. Hadde jeg vært helt ærlig skulle det vært tilført og fortsatt de to nederste bilringene...
Fra Songavatnet beveget vi oss i går inn i nasonalparken, og befinner oss i øyeblikket i Øystre Haugedalen.
Bildetekst:
LETTERE ENN FØR: Kiloene renner av, men fleskemagen holder stand...
FLOTT NATUR: Hardangervidda byr på opplevelser for alle sanser.
LITE VILT: Ett enslig reinsdyr var alt vi så. Og så han her, da...
TENKEBOKSEN: "Å gå på snaujellet får meg til å tenke på hvilket kontrastfylt fylke Telemark er; for to uker siden startet vi i vannkanten, nå befinner vi oss i snaue 1200-meters høyde." FREDRIK
Fyller oss med høytidsstemning
For mange friluftsentusiaster, oss selv inkludert, har Hardangervidda en helt spesiell betydning. Vi er nå kommet fram til Valasjøåi ved Songavatnet, rett i utkanten av nasjonalparken. Mens vi ser solen gå ned, filosoferes det over hva som gjør området rundt oss så attraktivt.
Det er selvsagt vanskelig å forklare presis hvorfor - folk har jo sin høyst subjektive oppfatning - men det er vel likevel slik at det finnes noen ting som vi alle setter pris på?
Da man i 1981 besluttet å gjøre nesten halvparten av Nordeuropas største høyfjellsplatå til nasjonalpark, var det blant annet for å legge bedre til rette for naturvennlig friluftsliv. Da vi i formiddag la i vei langs Urdbøglupen - den merkede stien fra Arabygdi opp til Songa - var vi glade for at noen hadde gått der før oss. Og vi er ganske overbevist om at svært mange i likhet med oss setter stor pris på Den Norske Turistforenings utallige hytter og det merkede stinettet som går på kryss og tvers inne på selve Vidda. Tenk bare på hvor mange som ferdes her hver eneste påske!
Å gjøre 3422 kvadratmeter om til nasjonalpark, handlet også om å verne det unike plante- og dyrelivet som finnes i området. Mange av oss som har satt sine bein her oppe, være seg sommer eller vinter, har stiftet bekjentskap med villreinen. Ikke bare er det Europas største stamme, blant individene finner vi også rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen - som ellers er utdødd. Men reinen lever langtfra alene på Vidda. Både fjellrev, snøugle, jaktfalk og kongeørn kan man være så heldig å støte på. Og så er det selvsagt fjellørreten, som Fredrik, og mange med ham, til stadighet sikler etter. Forekomstene her oppe er visstnok unike på verdensbasis.
I fastlands-Norges største nasjonalpark finner man også noen av landets mest kjente landemerker, der den karakteristiske Hårteigen i vest kanskje er den aller mest kjente. For oss er det altså Blyvarden et stykke lenger sør som er det store målet. Her oppe på drøye 1400 meter ligger det geografiske punktet hvor de tre fylkene Telemark, Buskerud og Hordaland møtes. For oss markerer det en verdig avslutning på en fantastisk tur!
Ikke rart at området fyller oss med høytidsstemning for hvert eneste skritt vi går. Å ha slike turområder i umiddelbar nærhet er rett og slett et privilegium!
Bildetekster:
MYE RART: Man kan undre seg over hvor de tok navnene fra i gamle dager. På vei opp til Songavatnet passerte vi restene etter det som nok har vært en husmannsplass - med navnet Drithol.
FIN TUR: Turen oppover fra Arabygdi til Songa går på rødmerket sti. Fin-fint!
TENKEBOKSEN: "Det ville vært interessant å ha med seg en språkmektig som kunne fortalt oss opphavet til alle de merkelige stedsnavnene vi kommer over. Hvorfor heter det for eksempel Drithol?" MARTIN
For mange friluftsentusiaster, oss selv inkludert, har Hardangervidda en helt spesiell betydning. Vi er nå kommet fram til Valasjøåi ved Songavatnet, rett i utkanten av nasjonalparken. Mens vi ser solen gå ned, filosoferes det over hva som gjør området rundt oss så attraktivt.
Det er selvsagt vanskelig å forklare presis hvorfor - folk har jo sin høyst subjektive oppfatning - men det er vel likevel slik at det finnes noen ting som vi alle setter pris på?
Da man i 1981 besluttet å gjøre nesten halvparten av Nordeuropas største høyfjellsplatå til nasjonalpark, var det blant annet for å legge bedre til rette for naturvennlig friluftsliv. Da vi i formiddag la i vei langs Urdbøglupen - den merkede stien fra Arabygdi opp til Songa - var vi glade for at noen hadde gått der før oss. Og vi er ganske overbevist om at svært mange i likhet med oss setter stor pris på Den Norske Turistforenings utallige hytter og det merkede stinettet som går på kryss og tvers inne på selve Vidda. Tenk bare på hvor mange som ferdes her hver eneste påske!
Å gjøre 3422 kvadratmeter om til nasjonalpark, handlet også om å verne det unike plante- og dyrelivet som finnes i området. Mange av oss som har satt sine bein her oppe, være seg sommer eller vinter, har stiftet bekjentskap med villreinen. Ikke bare er det Europas største stamme, blant individene finner vi også rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen - som ellers er utdødd. Men reinen lever langtfra alene på Vidda. Både fjellrev, snøugle, jaktfalk og kongeørn kan man være så heldig å støte på. Og så er det selvsagt fjellørreten, som Fredrik, og mange med ham, til stadighet sikler etter. Forekomstene her oppe er visstnok unike på verdensbasis.
I fastlands-Norges største nasjonalpark finner man også noen av landets mest kjente landemerker, der den karakteristiske Hårteigen i vest kanskje er den aller mest kjente. For oss er det altså Blyvarden et stykke lenger sør som er det store målet. Her oppe på drøye 1400 meter ligger det geografiske punktet hvor de tre fylkene Telemark, Buskerud og Hordaland møtes. For oss markerer det en verdig avslutning på en fantastisk tur!
Ikke rart at området fyller oss med høytidsstemning for hvert eneste skritt vi går. Å ha slike turområder i umiddelbar nærhet er rett og slett et privilegium!
Bildetekster:
MYE RART: Man kan undre seg over hvor de tok navnene fra i gamle dager. På vei opp til Songavatnet passerte vi restene etter det som nok har vært en husmannsplass - med navnet Drithol.
FIN TUR: Turen oppover fra Arabygdi til Songa går på rødmerket sti. Fin-fint!
TENKEBOKSEN: "Det ville vært interessant å ha med seg en språkmektig som kunne fortalt oss opphavet til alle de merkelige stedsnavnene vi kommer over. Hvorfor heter det for eksempel Drithol?" MARTIN
tirsdag 2. august 2011
Endelig på snaufjellet
Fra Åmdals Verk, via Dalen, Byrtevatn og Vinjesvingen til Grungedal, har ferden gått på asfalt. Nå er det bare snaufjellet som gjenstår før vi er i mål, og kan sette strek for sommerens store guttetur.
Søndag kveld meldte Fredrik seg klar til nye strabaser. Et kort sykehusopphold, med påfølgende rekonvalesensdager hjemme hos mor, er på nytt byttet ut med sekk og telt. Slaraffenlivet er slutt, fra nå av starter "villmarkseventyret". Dagene langs landevei er talte; siste etappe mot Blyvarden foregår der oppe hvor nær sagt ingenting tar av for vinden.
Fordelen med de tilbakelagte asfaltmilene er at vi nå ligger tre-fire dager foran skjema. Holder vi stø kurs, slik planen er, vil vi være framme ved målet allerede på torsdag. Det er nesten en uke raskere enn forventet. Mon tro det er noen hjemme som setter pris på akkurat det?
Det var ingen myk start som ventet den fortsatt penicilinknaskende fjellgeit; i går morges tok vi fatt på den rødmerkede stien som følger Nystøylbekken, mer eller mindre loddrett fra saga ved Grungebru, og opp mot Kilsnuten - drøye 1100 meter over havet. Derfra tok vi ut kompasskursen i retning Arabygdi, cirka åtte kilometer i luftlinje.
Været kunne ikke vært bedre. Solen stekte akkurat passe i nakken, og da vi kom opp til tregrensa var det nok pust i vinden til at insektene holdt seg borte. Hadde det ikke vært for målsetningen om å nå bygda på den andre sida, skulle vi gjerne tilbrakt ennå mer tid her oppe. For fiskeren Fredrik er området et eldorado; de små fjellvannene ligger som perler på en snor, og etter middag klødde det i ivrige fangsthender. Så mens den ene satte seg til for å skrive, forsvant den andre med stanga for å prøve lykken.
Dessverre måtte mannen, med en personlig lakserekord på ni kilo, slukøret konstatere at det denne gang bare ble med nesten. I følge ham selv var to fin-fine ørreter rett ved å bite på, men trakk seg i siste øyeblikk. Heldigvis har vi tatt med oss mat nok til ikke å være avhengig av bettet!
Tirsdag går ferden videre fra Arabygdi i retning Saltpyttfloti og Reinhornstjønnane rett på innsida av Hardangervidda nasjonalpark.
Bildetekster:
VERDT STREVET: Det koster krefter å komme seg opp, men utsikten er belønning nok. I bakgrunnen Grungebru og dalføret sørover mot Vinje.
TILBAKE: Fredrik er klar for nye strabaser. Her ved Nystøyltjønni i fjellområdet mellom Grungedal og Arabygdi.
TENKEBOKSEN: "Det er fascinerende hvordan man i det ene øyeblikk føler seg frisk og rask, for så i neste å være totalt slått ut av en eller annen infeksjon. Like fascinerende er det å tenke på at man bare noen dager seinere er i full vigør igjen." FREDRIK
Fra Åmdals Verk, via Dalen, Byrtevatn og Vinjesvingen til Grungedal, har ferden gått på asfalt. Nå er det bare snaufjellet som gjenstår før vi er i mål, og kan sette strek for sommerens store guttetur.
Søndag kveld meldte Fredrik seg klar til nye strabaser. Et kort sykehusopphold, med påfølgende rekonvalesensdager hjemme hos mor, er på nytt byttet ut med sekk og telt. Slaraffenlivet er slutt, fra nå av starter "villmarkseventyret". Dagene langs landevei er talte; siste etappe mot Blyvarden foregår der oppe hvor nær sagt ingenting tar av for vinden.
Fordelen med de tilbakelagte asfaltmilene er at vi nå ligger tre-fire dager foran skjema. Holder vi stø kurs, slik planen er, vil vi være framme ved målet allerede på torsdag. Det er nesten en uke raskere enn forventet. Mon tro det er noen hjemme som setter pris på akkurat det?
Det var ingen myk start som ventet den fortsatt penicilinknaskende fjellgeit; i går morges tok vi fatt på den rødmerkede stien som følger Nystøylbekken, mer eller mindre loddrett fra saga ved Grungebru, og opp mot Kilsnuten - drøye 1100 meter over havet. Derfra tok vi ut kompasskursen i retning Arabygdi, cirka åtte kilometer i luftlinje.
Været kunne ikke vært bedre. Solen stekte akkurat passe i nakken, og da vi kom opp til tregrensa var det nok pust i vinden til at insektene holdt seg borte. Hadde det ikke vært for målsetningen om å nå bygda på den andre sida, skulle vi gjerne tilbrakt ennå mer tid her oppe. For fiskeren Fredrik er området et eldorado; de små fjellvannene ligger som perler på en snor, og etter middag klødde det i ivrige fangsthender. Så mens den ene satte seg til for å skrive, forsvant den andre med stanga for å prøve lykken.
Dessverre måtte mannen, med en personlig lakserekord på ni kilo, slukøret konstatere at det denne gang bare ble med nesten. I følge ham selv var to fin-fine ørreter rett ved å bite på, men trakk seg i siste øyeblikk. Heldigvis har vi tatt med oss mat nok til ikke å være avhengig av bettet!
Tirsdag går ferden videre fra Arabygdi i retning Saltpyttfloti og Reinhornstjønnane rett på innsida av Hardangervidda nasjonalpark.
Bildetekster:
VERDT STREVET: Det koster krefter å komme seg opp, men utsikten er belønning nok. I bakgrunnen Grungebru og dalføret sørover mot Vinje.
TILBAKE: Fredrik er klar for nye strabaser. Her ved Nystøyltjønni i fjellområdet mellom Grungedal og Arabygdi.
TENKEBOKSEN: "Det er fascinerende hvordan man i det ene øyeblikk føler seg frisk og rask, for så i neste å være totalt slått ut av en eller annen infeksjon. Like fascinerende er det å tenke på at man bare noen dager seinere er i full vigør igjen." FREDRIK
Om å vite hvor man kommer fra
Jeg vet nå, og har vel strengt tatt gjort det en stund, at jeg kjenner mitt eget hjemfylke så altfor dårlig. Forsåvidt gjelder det hele vårt langstrakte land.
Det har ikke skortet på reiselyst, bare det at nesa alltid har vært pekt utover - mot andre og, i hvert fall følte jeg det da, mer eksotiske reisemål. Aller helst skulle jeg lengst mulig vekk for å få de helt store opplevelsene; dykke på Great Barrier Reef, se budhisttemplene i
Malaysia, eller chille'n på stranda under Full Moon-party på Koh Pangan. Som ulver i flokk fulgte vi reiseruta til Richard - hovedpersonen i Alex Garlands roman "The Beach" - i håp om å finne den perfekte lagune. Den som ville gi oss påskuddet til aldri mer å returnere hjem.
Men vi fant den aldri. I hvert fall gjorde ikke jeg. Dragningen mot nord, mot mitt lille Norge, var alltid tilstede. Jeg ville hjem til landet der de fire årstider oppleves så intenst. Der vinteren til tider er streng, men likevel har sin sjarme. Der man gleder seg til våren, og irriterer seg litt ekstra når det regner om sommeren. Samtidig vet man at når solen skinner så finnes det ikke bedre plasser på jord. Og der man aldri slutter å la seg begeistre over fargene som hver eneste høst maler landskapet i rødt, gult og brunt.
Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at jeg ville se mer, og sommeren 2003 fikk jeg med meg min blivende kone på en måneds biltur vestover. En tur som ga mersmak. Snaue ti år seinere, var lysten på å gjøre noe stort der igjen. Men denne gangen ville jeg gjøre noe virkelig nært. Så da Frederik lanserte ideen om å gå Telemark på langs, var jeg ikke vond å be. Å la beina føre oss rundt, er rett og slett en unik måte å oppleve på. Tettere på folket, på naturen og på det lunefulle været, er det ikke mulig å komme.
Da jeg i morges helt tilfeldig kom forbi Mjonøy - dette kulturhistoriske sentrum i hjertet av Vinje - slo det meg altså hvor lite jeg egentlig vet om vårt mangfoldige fylke. Man kan selvsagt - og med rette - hevde at jeg ikke har studert kartet godt nok. Samtidig innebærer den begrensede kart- og lokalkunnskapen et gode; de positive overraskelsene venter nær sagt bak hver en sving.
Jeg dro likevel kjensel på damen bak disken; ansiktet til Ellen Nordstoga har jeg sett før. Og jeg lyttet interessert da hun fortalte om plassen. Om de små husa og de enkle hyttene, noen av dem så gamle som 400 år, som Alv Nedgarden begynte å samle på slutten av 1950-tallet. Og da jeg, etter en velsmakende frokost med bakverk gjort på stedet - etter gamle tradisjoner selvfølgelig - gikk rundt på tunet, kunne jeg ikke annet tenke enn at vi er heldige som har slike personer som Ellen. Personer som tar vare på kulturarven - til stor glede for uinnvidde som meg selv, og de kommende generasjoner.
Om det er andre som ikke vet hvor de finner Mjonøy, ligger det langsmed riksvei E 134, mellom Vinje og Grunge. Og har du ennå ikke vært der, bør du se å ta deg en tur - sommeren er fortsatt lang!
FAST MEDHJELPER: Magnus Nordstoga Halvorsen hjelper hver sommer mormor Ellen med bakinga på Mjonøy.
FIN FROKOST: Å spise frokost på Mjonøy kan bli sjebnesvangert i lengden - her er det nemlig mange fristelser.
OVER SNAUFJELLET: I morgen (mandag) går ferden over disse fjella, mot Arabygdi.
GRUNGEBRU BY NIGHT...
TENKEBOKSEN: "I dag kom den gledelige beskjeden at Fredrik igjen er fit for fight. Jeg venter på ham i Grungebru, og gleder med til å ta fatt på turen over snaufjellet til Arabygdi i morgen."
Jeg vet nå, og har vel strengt tatt gjort det en stund, at jeg kjenner mitt eget hjemfylke så altfor dårlig. Forsåvidt gjelder det hele vårt langstrakte land.
Det har ikke skortet på reiselyst, bare det at nesa alltid har vært pekt utover - mot andre og, i hvert fall følte jeg det da, mer eksotiske reisemål. Aller helst skulle jeg lengst mulig vekk for å få de helt store opplevelsene; dykke på Great Barrier Reef, se budhisttemplene i
Malaysia, eller chille'n på stranda under Full Moon-party på Koh Pangan. Som ulver i flokk fulgte vi reiseruta til Richard - hovedpersonen i Alex Garlands roman "The Beach" - i håp om å finne den perfekte lagune. Den som ville gi oss påskuddet til aldri mer å returnere hjem.
Men vi fant den aldri. I hvert fall gjorde ikke jeg. Dragningen mot nord, mot mitt lille Norge, var alltid tilstede. Jeg ville hjem til landet der de fire årstider oppleves så intenst. Der vinteren til tider er streng, men likevel har sin sjarme. Der man gleder seg til våren, og irriterer seg litt ekstra når det regner om sommeren. Samtidig vet man at når solen skinner så finnes det ikke bedre plasser på jord. Og der man aldri slutter å la seg begeistre over fargene som hver eneste høst maler landskapet i rødt, gult og brunt.
Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at jeg ville se mer, og sommeren 2003 fikk jeg med meg min blivende kone på en måneds biltur vestover. En tur som ga mersmak. Snaue ti år seinere, var lysten på å gjøre noe stort der igjen. Men denne gangen ville jeg gjøre noe virkelig nært. Så da Frederik lanserte ideen om å gå Telemark på langs, var jeg ikke vond å be. Å la beina føre oss rundt, er rett og slett en unik måte å oppleve på. Tettere på folket, på naturen og på det lunefulle været, er det ikke mulig å komme.
Da jeg i morges helt tilfeldig kom forbi Mjonøy - dette kulturhistoriske sentrum i hjertet av Vinje - slo det meg altså hvor lite jeg egentlig vet om vårt mangfoldige fylke. Man kan selvsagt - og med rette - hevde at jeg ikke har studert kartet godt nok. Samtidig innebærer den begrensede kart- og lokalkunnskapen et gode; de positive overraskelsene venter nær sagt bak hver en sving.
Jeg dro likevel kjensel på damen bak disken; ansiktet til Ellen Nordstoga har jeg sett før. Og jeg lyttet interessert da hun fortalte om plassen. Om de små husa og de enkle hyttene, noen av dem så gamle som 400 år, som Alv Nedgarden begynte å samle på slutten av 1950-tallet. Og da jeg, etter en velsmakende frokost med bakverk gjort på stedet - etter gamle tradisjoner selvfølgelig - gikk rundt på tunet, kunne jeg ikke annet tenke enn at vi er heldige som har slike personer som Ellen. Personer som tar vare på kulturarven - til stor glede for uinnvidde som meg selv, og de kommende generasjoner.
Om det er andre som ikke vet hvor de finner Mjonøy, ligger det langsmed riksvei E 134, mellom Vinje og Grunge. Og har du ennå ikke vært der, bør du se å ta deg en tur - sommeren er fortsatt lang!
FAST MEDHJELPER: Magnus Nordstoga Halvorsen hjelper hver sommer mormor Ellen med bakinga på Mjonøy.
FIN FROKOST: Å spise frokost på Mjonøy kan bli sjebnesvangert i lengden - her er det nemlig mange fristelser.
OVER SNAUFJELLET: I morgen (mandag) går ferden over disse fjella, mot Arabygdi.
GRUNGEBRU BY NIGHT...
TENKEBOKSEN: "I dag kom den gledelige beskjeden at Fredrik igjen er fit for fight. Jeg venter på ham i Grungebru, og gleder med til å ta fatt på turen over snaufjellet til Arabygdi i morgen."
lørdag 30. juli 2011
Høyst uoffisiell landeveisstatistikk
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.
På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.
Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...
Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.
En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?
Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.
Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.
.
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.
På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.
Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...
Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.
En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?
Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.
Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.
 |
| HELT GREIT: Å våkne opp til denne utsikten (Åmlivatn ved Hovland) gir krefter til langt utpå dagen. |
 |
MAJESTETISK: Dalen på en praktfull sommerdag. Bildet er tatt på vei ned fra Skafså |
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."
fredag 29. juli 2011
På sauetråkk til Åmdals Verk - alene
Egg, bacon og sjokoladekake til frokost. Shoppingrunde i sentrum, kaffe og TA i strålende sol på tunet; det var med tungt hjerte at vi forlot Prestegården i Fyresdal onsdag ettermiddag. Men Fredriks ufrivillige exit i går morges var enda tyngre å svelge...
Etter å ha spist resten av Anettes fantastiske karbonader, teipet føtter og knær, stålsatte vi oss for en aldri så liten aftenstur. Vi var invitert hjem til Børge Sandum i Øyane, ei drøy mil oppi gata. Han hadde lovet å hjelpe oss med ruta videre, og vi ville svært gjerne høre hva han kunne bidra med.
Vi var nærmest avskrevet da vi troppet opp i hagen bak det gule huset. Klokka var blitt nærmere ni, grillkvelden så smått på hell, så det var kanskje ikke annet å vente? - Trodde dere hadde slått leir oppi lia her, smilte den blide barneskolelæreren, og lurte på om vi var sultne. Pølser, hjemmelaget potetsalat og grønnsaker fra egen hage skled ned på høykant - før et fantastisk fenalår kom på bordet.
Det viste seg at Børge og samboer Kari hadde mye spennende å fortelle. Veldig mye. Om lokalhistorie, om naturfilosofi, og om det å dyrke chili- og andre eksotiske urter inne i husets penstue. Det som skulle være et kort besøk, endte med at paret noen timer seinere slo følge opp i fjellsida - for å vise oss den beste utsikten ved soloppgang!
På dette tidspunkt visste jeg at Fredrik var sjaber; han hadde fortalt om feberriene som herjet natta før, men etter hva jeg forsto var han på bedringens vei. I går morges viste det seg at tilstanden var forverret, og en kjapp vurdering etterlot ingen tvil; han var nødt til å komme seg til lege. Børge ble tilkalt, og vi ble samtidig enige om at jeg skulle fortsette videre på egenhånd.
Etter denne starten på dagen, var det litt tyngre å ta fatt på stigningen opp til Berrfjell. Det er ikke helt det samme å gå alene - det er liksom ingen å dele hverken inntrykk eller dårlige vitser med. Likefullt; i snaue tusen meters høyde fulgte jeg sauetråkkene i retning Piggnut, og deretter ned mot Åmdals Verk - hvor et besøk i gruvene ventet. En fjelltur og et museum som saktens kan anbefales!
Ps. En stor hilsen og mange klemmer til Marthe, Amund, Pernille og Therese fra Papsen !!!
TANKEBOKSEN: "Kjedelig at han som hadde ideen til dette prosjektet nå ligger hjemme i senga med sterk feber. Håper du snart blir frisk, og møter meg ved inngangen til Vidda om noen dager, Fredrik!"
Egg, bacon og sjokoladekake til frokost. Shoppingrunde i sentrum, kaffe og TA i strålende sol på tunet; det var med tungt hjerte at vi forlot Prestegården i Fyresdal onsdag ettermiddag. Men Fredriks ufrivillige exit i går morges var enda tyngre å svelge...
Etter å ha spist resten av Anettes fantastiske karbonader, teipet føtter og knær, stålsatte vi oss for en aldri så liten aftenstur. Vi var invitert hjem til Børge Sandum i Øyane, ei drøy mil oppi gata. Han hadde lovet å hjelpe oss med ruta videre, og vi ville svært gjerne høre hva han kunne bidra med.
Vi var nærmest avskrevet da vi troppet opp i hagen bak det gule huset. Klokka var blitt nærmere ni, grillkvelden så smått på hell, så det var kanskje ikke annet å vente? - Trodde dere hadde slått leir oppi lia her, smilte den blide barneskolelæreren, og lurte på om vi var sultne. Pølser, hjemmelaget potetsalat og grønnsaker fra egen hage skled ned på høykant - før et fantastisk fenalår kom på bordet.
Det viste seg at Børge og samboer Kari hadde mye spennende å fortelle. Veldig mye. Om lokalhistorie, om naturfilosofi, og om det å dyrke chili- og andre eksotiske urter inne i husets penstue. Det som skulle være et kort besøk, endte med at paret noen timer seinere slo følge opp i fjellsida - for å vise oss den beste utsikten ved soloppgang!
På dette tidspunkt visste jeg at Fredrik var sjaber; han hadde fortalt om feberriene som herjet natta før, men etter hva jeg forsto var han på bedringens vei. I går morges viste det seg at tilstanden var forverret, og en kjapp vurdering etterlot ingen tvil; han var nødt til å komme seg til lege. Børge ble tilkalt, og vi ble samtidig enige om at jeg skulle fortsette videre på egenhånd.
Etter denne starten på dagen, var det litt tyngre å ta fatt på stigningen opp til Berrfjell. Det er ikke helt det samme å gå alene - det er liksom ingen å dele hverken inntrykk eller dårlige vitser med. Likefullt; i snaue tusen meters høyde fulgte jeg sauetråkkene i retning Piggnut, og deretter ned mot Åmdals Verk - hvor et besøk i gruvene ventet. En fjelltur og et museum som saktens kan anbefales!
Ps. En stor hilsen og mange klemmer til Marthe, Amund, Pernille og Therese fra Papsen !!!
 |
| TAPPER AVSKJED: En feberherjet Fredrik vinker farvel - for denne gang... |
 |
FLOTT LANGS VEIEN: De tolv kilometerne langs hovedveien fra Folkestadbyen (Fyresdal sentrum) til Øyane, byr på mange fine fotomotiver. |
 |
| KORTREIST MAT: Børge Sandum og samboeren Kari trives aller best med ingredienser de har dyrket fram selv. Chili fra egen penstue, for eksempel. |
 |
| SOMMERJOBB: Karianne Lie fra Åmdals Verk har sommerjobb ved gruvemuseet. Hun sier det har vært godt besøk på regntunge dager. |
TANKEBOKSEN: "Kjedelig at han som hadde ideen til dette prosjektet nå ligger hjemme i senga med sterk feber. Håper du snart blir frisk, og møter meg ved inngangen til Vidda om noen dager, Fredrik!"
torsdag 28. juli 2011
Fra redskapsbod til Prestegård
Å gå Telemark på langs byr på store kontraster. Været, som vi allerede har vært inne på, er en ting. Noe ganske annet er overnattingsforholdene.
Tanken har jo hele tida vært at de fleste netter skal tilbringes i telt. Så langt holder vi oss innafor - men det er bare såvidt. Da vi mandag kveld kom ned til Nissedal, dro vi sporenstreks til den lokale thairestauranten Subb Inn. Ikke bare hadde vi latt oss friste av reklameskiltene oppe i Kyrkjebygdheia, da vi passerte kirken fikk vi stedet anbefalt av en vedstablende kar langs veien.
Vi må ha sett ganske så sultne ut der vi gikk, siden han fant det for godt å reklamere slik for spiseriet. Det viste seg uansett å være et rett så godt tips - så godt at vi ble sittende lenge nok til ikke å rekke den siste kabelbåten over til Fjone. Men driveren, Olav Laurvik, visste råd: Ute ved fergeleiet ville vi finne en egnet plass til teltene. Sant nok, steder var det nok av, men vi følte de lå litt vel tett på hyttene - og tenkte det var best å spørre om lov.
I det mørket senket seg banket vi forsiktig på der det lyste som mest, og skremte med det vannet av beboerne. Heldigvis roet de seg da de fikk se hvem som sto på trappa. Teltene kunne vi gjerne slå opp, men hvis vi ville slippe, skulle de straks se til å gjøre om redskapsboden til soverom. Hvorfor ikke, tenkte vi, og takket ja til tilbudet. Ikke bare sov vi godt, tirsdag morgen vanket det også førsteklasses frokost før vi trasket mot fergen.
En god start på dagen som fortsatte på den andre siden, der båtførerparet Åshild og Hallvard Solli bød på morgenkaffe i fergekaffeen. Som drivere av Norges eneste kabelferge på innsjø har de god oversikt over hvem som kommer og går i området. M/F Nissen, som har vært i drift siden 1947, frakter normalt cirka 5000 biler i året. Om sommeren hovedsakelig nordmenn, nederlendere og dansker. Det er med andre ord ikke bare vi som finner stedet idyllisk; mange turister kommer nemlig igjen år etter år, kunne Hallvard berette.
Han sluttet seg forøvrig til rekken av lokalkjente som anbefalte oss å følge den sommeråpne grusveien over fjellet til Fyresdal. Til tross for at det er et godt beite, drøye 30 kilometer, valgte vi å høre på kjentfolket. Strekket opp til Napervatn var tungt, men synet som møtte oss verdt slitet. Fra østenden av vannet får man øye på den meget spesielle fjelltoppen Napen, som strekker seg 889 meter til værs - et landemerke som småflypiloter bruker til å navigere etter under innflyvning til Fyresdal. Hit opp går det også en tursti for dem som ønsker å gå til toppen.
Vi derimot hadde mer enn nok med å stavre oss ned i dalen, der Anette Halvorsen ventet oss i den gamle prestegården på Moland. Siden i fjor har hun og mannen Stein tatt imot overnattingsgjester i det ærverdige hovedhuset. Å komme fram var som en varm velkomst hos St. Peter. På kjøkkenet hadde hun disket opp med hjemmebakt brød, flatbrød, salat og de nydeligste karbonader. Det var nesten så vi glemte alt om smertene i beina da vi satt og mesket oss med godsakene. Hvilken avslutning på en lang og strevsom dag!
TENKEBOKSEN: "Etter åtte-ti timers gange seks dager på rad, begynner blemmene for alvor å tyte fram. Nye joggesko, mer compeed og sportsteip står nå øverst på ønskelista." FREDRIK
Å gå Telemark på langs byr på store kontraster. Været, som vi allerede har vært inne på, er en ting. Noe ganske annet er overnattingsforholdene.
Tanken har jo hele tida vært at de fleste netter skal tilbringes i telt. Så langt holder vi oss innafor - men det er bare såvidt. Da vi mandag kveld kom ned til Nissedal, dro vi sporenstreks til den lokale thairestauranten Subb Inn. Ikke bare hadde vi latt oss friste av reklameskiltene oppe i Kyrkjebygdheia, da vi passerte kirken fikk vi stedet anbefalt av en vedstablende kar langs veien.
Vi må ha sett ganske så sultne ut der vi gikk, siden han fant det for godt å reklamere slik for spiseriet. Det viste seg uansett å være et rett så godt tips - så godt at vi ble sittende lenge nok til ikke å rekke den siste kabelbåten over til Fjone. Men driveren, Olav Laurvik, visste råd: Ute ved fergeleiet ville vi finne en egnet plass til teltene. Sant nok, steder var det nok av, men vi følte de lå litt vel tett på hyttene - og tenkte det var best å spørre om lov.
I det mørket senket seg banket vi forsiktig på der det lyste som mest, og skremte med det vannet av beboerne. Heldigvis roet de seg da de fikk se hvem som sto på trappa. Teltene kunne vi gjerne slå opp, men hvis vi ville slippe, skulle de straks se til å gjøre om redskapsboden til soverom. Hvorfor ikke, tenkte vi, og takket ja til tilbudet. Ikke bare sov vi godt, tirsdag morgen vanket det også førsteklasses frokost før vi trasket mot fergen.
En god start på dagen som fortsatte på den andre siden, der båtførerparet Åshild og Hallvard Solli bød på morgenkaffe i fergekaffeen. Som drivere av Norges eneste kabelferge på innsjø har de god oversikt over hvem som kommer og går i området. M/F Nissen, som har vært i drift siden 1947, frakter normalt cirka 5000 biler i året. Om sommeren hovedsakelig nordmenn, nederlendere og dansker. Det er med andre ord ikke bare vi som finner stedet idyllisk; mange turister kommer nemlig igjen år etter år, kunne Hallvard berette.
Han sluttet seg forøvrig til rekken av lokalkjente som anbefalte oss å følge den sommeråpne grusveien over fjellet til Fyresdal. Til tross for at det er et godt beite, drøye 30 kilometer, valgte vi å høre på kjentfolket. Strekket opp til Napervatn var tungt, men synet som møtte oss verdt slitet. Fra østenden av vannet får man øye på den meget spesielle fjelltoppen Napen, som strekker seg 889 meter til værs - et landemerke som småflypiloter bruker til å navigere etter under innflyvning til Fyresdal. Hit opp går det også en tursti for dem som ønsker å gå til toppen.
Vi derimot hadde mer enn nok med å stavre oss ned i dalen, der Anette Halvorsen ventet oss i den gamle prestegården på Moland. Siden i fjor har hun og mannen Stein tatt imot overnattingsgjester i det ærverdige hovedhuset. Å komme fram var som en varm velkomst hos St. Peter. På kjøkkenet hadde hun disket opp med hjemmebakt brød, flatbrød, salat og de nydeligste karbonader. Det var nesten så vi glemte alt om smertene i beina da vi satt og mesket oss med godsakene. Hvilken avslutning på en lang og strevsom dag!
 |
| LANDEMERKE: Napen, 889 m.o.h., brukes blant annet av småflypiloter til å navigere etter ved innflyvning til Fyresdal. |
 | ||
| FERIEAVLØSER: Hallvard Solli driver til daglig en sveisebedrift, men om sommeren er han båtfører på M/F Nissen. |
 |
| AFTENIDYLL: Solnedgang over Fyresvatn i det to slitne vandrere tar seg inn mot sentrum. |
TENKEBOKSEN: "Etter åtte-ti timers gange seks dager på rad, begynner blemmene for alvor å tyte fram. Nye joggesko, mer compeed og sportsteip står nå øverst på ønskelista." FREDRIK
onsdag 27. juli 2011
Fjellidyll over heiene
Etter et par dager der støvlene hovedsakelig var i kontakt med grus, var det en lettelse endelig å komme inn på en godt merket tursti. En som smyger seg gjennom praktfullt terreng, og attpåtil ikke står helt under vann - selv ikke i disse dager.
NISSEDAL: Etter hva vi er blitt fortalt åpnet Turistforeningens sti mellom Gautefall og Kjyrkjebygdheia for et år siden. Og hvilken fantastisk rute det er blitt! All ære til de lokale ildsjelene som står bak - de har gjort et flott stykke arbeid, til stor glede for turfolket. Vi har bare et lite hjertesukk å komme med: De røde t-ene kunne med fordel stått enda nærmere hverandre, og vært plassert slik at de var enda lettere å få øye på!
Fra hotellet går man opp Kvitbergheia, der man etter en snau kilometer møter på de mektige, blankskurte svaene ved Jørundskår. Herfra fortsetter stien opp og ned fjellknauser, snor seg mellom idylliske vann og tjern, før den i neste øyeblikk beveger seg inn inn i partier med gran, furu og fjellbjørk. Følelsen når man beveger seg til fots i området er storslått. Mens man fortryllet går i egne tanker, blir man nå og da vekket av en fjellrype som letter, og setter fart lavt over lyngen.
Variasjonen i terrenget gir vandringen etterlengtet dynamikk. De siste dagers harde underlag har medført tøff belastning på rygg og bein. Men oppå heia er de monotone bevegelsene byttet ut med noe langt mer spennende. Her oppe, over vannskillet, råder stillheten; her fyller ikke buldringen fra frådende vannmasser lenger øregangene. Her oppe hvisker vinden i tretoppene, mens bekkene sildrer og turkompisen svakt nynner på en Midnight Choir-melodi. Det er vidunderlig!
Og på toppen av det hele: Vekten i sekkene går riktig vei. De er nå nede i rundt 25 kilo - etter at vi har spist av lageret og kvittet oss med overflødig utstyr. Når vi utpå ettermiddagen i dag når Fyresdal, sender vi enda flere ting hjem. Hvilken lettelse det skal bli!
TENKEBOKSEN: "Presis klokka tolv stanset vi på stien. Det var en meget spesiell opplevelse å holde ett minutts stillhet her ute - så fjernt, men likevel så nært forrige ukes fatale begivenheter." MARTIN
Etter et par dager der støvlene hovedsakelig var i kontakt med grus, var det en lettelse endelig å komme inn på en godt merket tursti. En som smyger seg gjennom praktfullt terreng, og attpåtil ikke står helt under vann - selv ikke i disse dager.
NISSEDAL: Etter hva vi er blitt fortalt åpnet Turistforeningens sti mellom Gautefall og Kjyrkjebygdheia for et år siden. Og hvilken fantastisk rute det er blitt! All ære til de lokale ildsjelene som står bak - de har gjort et flott stykke arbeid, til stor glede for turfolket. Vi har bare et lite hjertesukk å komme med: De røde t-ene kunne med fordel stått enda nærmere hverandre, og vært plassert slik at de var enda lettere å få øye på!
Fra hotellet går man opp Kvitbergheia, der man etter en snau kilometer møter på de mektige, blankskurte svaene ved Jørundskår. Herfra fortsetter stien opp og ned fjellknauser, snor seg mellom idylliske vann og tjern, før den i neste øyeblikk beveger seg inn inn i partier med gran, furu og fjellbjørk. Følelsen når man beveger seg til fots i området er storslått. Mens man fortryllet går i egne tanker, blir man nå og da vekket av en fjellrype som letter, og setter fart lavt over lyngen.
Variasjonen i terrenget gir vandringen etterlengtet dynamikk. De siste dagers harde underlag har medført tøff belastning på rygg og bein. Men oppå heia er de monotone bevegelsene byttet ut med noe langt mer spennende. Her oppe, over vannskillet, råder stillheten; her fyller ikke buldringen fra frådende vannmasser lenger øregangene. Her oppe hvisker vinden i tretoppene, mens bekkene sildrer og turkompisen svakt nynner på en Midnight Choir-melodi. Det er vidunderlig!
Og på toppen av det hele: Vekten i sekkene går riktig vei. De er nå nede i rundt 25 kilo - etter at vi har spist av lageret og kvittet oss med overflødig utstyr. Når vi utpå ettermiddagen i dag når Fyresdal, sender vi enda flere ting hjem. Hvilken lettelse det skal bli!
 |
| IKKE VANSKELIG: Å skaffe seg drikke byr ikke på de store problemer... Lemen har vi kun støtt på en enkelt gang, så vi tar sjansen - i alle fall foreløpig. |
 |
| MEKTIG NATUR: Turen fra Gautefall via Kyrkjebygdheia og ned til Nissedal byr på storslått natur. |
TENKEBOKSEN: "Presis klokka tolv stanset vi på stien. Det var en meget spesiell opplevelse å holde ett minutts stillhet her ute - så fjernt, men likevel så nært forrige ukes fatale begivenheter." MARTIN
mandag 25. juli 2011
Til tørk på Fjelltun
Håpet om å nå Gautefall fredag viste seg ganske urealistisk. Etter rådslagning med jeger Bjørn Tore Brødsjø, ble vi enige om å følge nettet av grusveier som snirkler seg gjennom skogene i området nord for Kroken.
Fredag kveld nådde vi Jysereid, omtrent halvveis, der gleden over å ha lagt et anselig antall kilometer bak oss, raskt ble snudd til sjokk og fortvilelse. Vantro kunne vi lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya, og våre tanker gikk umiddelbart til de etterlatte og til dem som overlevde ugjerningene.
Hendelsene ble, naturlig nok, snakket om der vi neste dag ruslet videre i intense regnbyger. Oversvømte veier og stier medførte en hel del ekstra baling, og gjennombløte sekker gjorde ferden ekstra tung. Utpå kelden måtte vi innse at vår første milepæl på turen, Gautefall hotell, heller ikke denne dagen ville være innenfor rekkevidde.
Istedet valgte vi å gå inn på den merkede stien ned til Fjelltun, noe som skulle vise seg å være et sjakktrekk. På leirskolen ferierer i øyeblikket en gruppe tyske ungdommer, og lederen satte oss villig i kontakt med innehaver Anders Berg. Han inviterte oss inn for å tørke opp, og sa at vi var hjertelig velkomne til å overnatte. Hvilken lykke! Etter å ha hengt opp tøy og utstyr, ble vi servert et velsmakende kveldsmåltid av våre nye, tyske venner. Og med utsikter til en god natts søvn i en tørr seng, spilte det liten rolle at vi befant oss noen kilometer unna det egentlige målet..!
Søndag ble vi vekket av gongongen klokka ni. I spisesalen ventet frokost, før Fredrik en time seinere ble tatt med på sightseeing av lokalkjente Åge Vrålstad. Fra Fjelltun gikk turen inn til noen gamle husmannsplasser ved Skålbuvann og Fiskevann. Restene av plassene, enkelte i bruk så langt tilbake som på 200-tallet, utgjør en svært interessant del av lokalhistorien i Gautefallområdet - en severdighet verdt å få med seg.
TENKEBOKSEN: "Selv midt ute i skogen er det umulig ikke å la seg prege av de redselsfulle hedelsene i Oslo og på Utøya. Våre tanker går til alle dem som er personlig berørt av tragedien."
Håpet om å nå Gautefall fredag viste seg ganske urealistisk. Etter rådslagning med jeger Bjørn Tore Brødsjø, ble vi enige om å følge nettet av grusveier som snirkler seg gjennom skogene i området nord for Kroken.
Fredag kveld nådde vi Jysereid, omtrent halvveis, der gleden over å ha lagt et anselig antall kilometer bak oss, raskt ble snudd til sjokk og fortvilelse. Vantro kunne vi lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya, og våre tanker gikk umiddelbart til de etterlatte og til dem som overlevde ugjerningene.
Hendelsene ble, naturlig nok, snakket om der vi neste dag ruslet videre i intense regnbyger. Oversvømte veier og stier medførte en hel del ekstra baling, og gjennombløte sekker gjorde ferden ekstra tung. Utpå kelden måtte vi innse at vår første milepæl på turen, Gautefall hotell, heller ikke denne dagen ville være innenfor rekkevidde.
Istedet valgte vi å gå inn på den merkede stien ned til Fjelltun, noe som skulle vise seg å være et sjakktrekk. På leirskolen ferierer i øyeblikket en gruppe tyske ungdommer, og lederen satte oss villig i kontakt med innehaver Anders Berg. Han inviterte oss inn for å tørke opp, og sa at vi var hjertelig velkomne til å overnatte. Hvilken lykke! Etter å ha hengt opp tøy og utstyr, ble vi servert et velsmakende kveldsmåltid av våre nye, tyske venner. Og med utsikter til en god natts søvn i en tørr seng, spilte det liten rolle at vi befant oss noen kilometer unna det egentlige målet..!
Søndag ble vi vekket av gongongen klokka ni. I spisesalen ventet frokost, før Fredrik en time seinere ble tatt med på sightseeing av lokalkjente Åge Vrålstad. Fra Fjelltun gikk turen inn til noen gamle husmannsplasser ved Skålbuvann og Fiskevann. Restene av plassene, enkelte i bruk så langt tilbake som på 200-tallet, utgjør en svært interessant del av lokalhistorien i Gautefallområdet - en severdighet verdt å få med seg.
 |
| RUMPA BAR: Enkelte ganger er valgene få... |
 |
| VANSKELIGE FORHOLD: Flere steder er stiene oversvømt, noe som gjør det vanskelig å gå. På vei ned mot Fjelltun leirskole hadde vannmassene tatt med seg ei bru. |
 |
| HISTORIEINTERESSERT: Åge Vrålstad fra Vrålstad er interessert i lokalhistorie. Han delte villig sine kunnskaper med oss. |
TENKEBOKSEN: "Selv midt ute i skogen er det umulig ikke å la seg prege av de redselsfulle hedelsene i Oslo og på Utøya. Våre tanker går til alle dem som er personlig berørt av tragedien."
lørdag 23. juli 2011
Så kom regnet
Kontrastene kunne ikke vært større; da vi la oss torsdag hadde sola nettopp gått ned over Brødsjøvatnet. På himmelen viste seg et fantastisk fargespill, der rosa sakte gled over i mørk blått. Ikke et vindpust å merke da dagens siste måltid ble spist, og snadden fyrt opp.
Men, folk vi hadde møtt i løpet av dagen var tydelige i sine spådommer; de neste dagene ville det komme enorme mengder regn. Fra enkelte hold ble det hevdet at så mye som 100 millimeter var ventet i området i løpet av helgen. Vi undret vi oss hvordan det kunne gå til, tvilte på de dystre utsiktene. Været kan da umulig skifte så brutalt over natta?
Jommen sa vi smør! Grytidlig morgen kom de første indikasjonene på hva som var i vente. Dryppene på teltduken var det god snert i, men de ga seg raskt. Var dette alt? Nei, langt ifra! Noen timer seinere var de tilbake, denne gang enda kraftigere - og med en tydelig beskjed: Det er på tide å stå opp! Primusen ble fyrt, og kort tid etter steg Fredrik inn til varm frokost i forteltet.
Vi har vel strengt tatt følt at vi har gått på lånt tid hittil. I følge værmeldingene skulle vi ikke hatt annet enn regn, og vi er glade for at prognosene først slår til i dag. Derfor er humøret fortsatt på topp, og vi ser fram til å kunne legge nye kilometer bak oss.
I så måte lover dagen godt. Vi har nemlig fått nys om at det skal gå en lede et sted i nærheten av Brødsjøvatnet, som skal føre straka vegen til Gautefall. Det ryktes at avstanden er fullt mulig å tilbakelegge i løpet av en dagsmarsj. Når dette er skrevet vil vi forhøre oss med lokalkjente - forhåpentlig kan en eller annen føre oss på rett spor.
Stemmer det hva vi har hørt, at vi kan nå Gautefall i dag, ligger vi plutselig foran skjema. Og det er jo ikke å forakte!
...
Vi kom bare halvveis - til Jysereid - der vi vantro kunne lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya. Mange tanker går til alle de etterlatte og til dem som slapp unna ugjerningene.
TENKEBOKSEN: "Overalt treffer vi hyggelige mennesker som tar seg tid til å hjelpe oss med det vi måtte trenge. Gjestfriheten gir ny energi og masse godt humør." FREDRIK
Kontrastene kunne ikke vært større; da vi la oss torsdag hadde sola nettopp gått ned over Brødsjøvatnet. På himmelen viste seg et fantastisk fargespill, der rosa sakte gled over i mørk blått. Ikke et vindpust å merke da dagens siste måltid ble spist, og snadden fyrt opp.
Men, folk vi hadde møtt i løpet av dagen var tydelige i sine spådommer; de neste dagene ville det komme enorme mengder regn. Fra enkelte hold ble det hevdet at så mye som 100 millimeter var ventet i området i løpet av helgen. Vi undret vi oss hvordan det kunne gå til, tvilte på de dystre utsiktene. Været kan da umulig skifte så brutalt over natta?
Jommen sa vi smør! Grytidlig morgen kom de første indikasjonene på hva som var i vente. Dryppene på teltduken var det god snert i, men de ga seg raskt. Var dette alt? Nei, langt ifra! Noen timer seinere var de tilbake, denne gang enda kraftigere - og med en tydelig beskjed: Det er på tide å stå opp! Primusen ble fyrt, og kort tid etter steg Fredrik inn til varm frokost i forteltet.
Vi har vel strengt tatt følt at vi har gått på lånt tid hittil. I følge værmeldingene skulle vi ikke hatt annet enn regn, og vi er glade for at prognosene først slår til i dag. Derfor er humøret fortsatt på topp, og vi ser fram til å kunne legge nye kilometer bak oss.
I så måte lover dagen godt. Vi har nemlig fått nys om at det skal gå en lede et sted i nærheten av Brødsjøvatnet, som skal føre straka vegen til Gautefall. Det ryktes at avstanden er fullt mulig å tilbakelegge i løpet av en dagsmarsj. Når dette er skrevet vil vi forhøre oss med lokalkjente - forhåpentlig kan en eller annen føre oss på rett spor.
Stemmer det hva vi har hørt, at vi kan nå Gautefall i dag, ligger vi plutselig foran skjema. Og det er jo ikke å forakte!
...
Vi kom bare halvveis - til Jysereid - der vi vantro kunne lese på nettet om de redselsfulle handlingene begått i Oslo sentrum og på Utøya. Mange tanker går til alle de etterlatte og til dem som slapp unna ugjerningene.
 |
| TELTLIV: Varm frokost i forteltet er ikke å kimse av! |
 |
| STORE VANNMENGDER: Regnet som bøtter ned fører til oversvømte elver overalt hvor vi går. Her ved Vreen i Drangedal, der den lokale skogeieren mente at elven var fire ganger sin normale størrelse. |
TENKEBOKSEN: "Overalt treffer vi hyggelige mennesker som tar seg tid til å hjelpe oss med det vi måtte trenge. Gjestfriheten gir ny energi og masse godt humør." FREDRIK
fredag 22. juli 2011
Inn i ny kommune
Humøret var på topp da vi i morges steg ut av teltene til strålende solskinn. Havregrøt og kaffe ble inntatt med et stort smil på leppene - før vi slo teltene sammen, slengte sekkene på ryggen og la i vei.
Fra idylliske Ilesjø gikk ferden nordvestover i Kragerø kommune. Etter gårsdagens erfaringer valgte vi å starte dagen med en kort strekning på asfalt, før vi gjorde et nytt forsøk på å følge de avmerkede stiene på kartet. Til alt hell var vi betraktelig heldigere enn i går.
Kursen ble satt mot Lønstravann, og etter et par timer kunne vi fornøyd konstatere at stien førte oss rakt til målet. Verre var det å komme seg ned på den andre sida... Tankene streifet innom gårsdagen, men omsider nådde vi brua ved Lindkjenn, der vi traff på den gamle postveien gjennom Sannidal - en del av Vestlandske hovedvei som i 1689 ble åpnet mellom Kristiania og Kristiansand.
Ved det første huset fikk vi anbefalt å stikke innom Kai Oddaker i Bråtvannsdal, på andre siden av E18. Skogeieren, som er godt kjent i området, kunne blant annet fortelle at vår rute over fjellet var en av de gamle ferdselsårene fram til begynnelsen av 1900-tallet. Det er ikke fritt for at vi lot oss imponere ved tanken på at de lokale barna gikk nettopp denne veien til og fra skolen i all slags vær!
Kort tid etter tuslet vi inn i Drangedal der familien Marcussen i Kroken ba oss inn til kaffe, hjemmelagde boller og en innføring i lokalkunnskap. Vi takker dem så mye for gjestfriheten, og for vitamininnsprøytningen til igjen å ta beina fatt!
TANKEBOKSEN: "Etter å ha kommet litt bakpå innledningsvis, er det veldig tilfredsstillende at vi har klart å ta igjen mesteparten av det tapte. Dagen i dag har gitt fornyet tro på at vi kan nå målet i tide!" MARTIN
Humøret var på topp da vi i morges steg ut av teltene til strålende solskinn. Havregrøt og kaffe ble inntatt med et stort smil på leppene - før vi slo teltene sammen, slengte sekkene på ryggen og la i vei.
Fra idylliske Ilesjø gikk ferden nordvestover i Kragerø kommune. Etter gårsdagens erfaringer valgte vi å starte dagen med en kort strekning på asfalt, før vi gjorde et nytt forsøk på å følge de avmerkede stiene på kartet. Til alt hell var vi betraktelig heldigere enn i går.
Kursen ble satt mot Lønstravann, og etter et par timer kunne vi fornøyd konstatere at stien førte oss rakt til målet. Verre var det å komme seg ned på den andre sida... Tankene streifet innom gårsdagen, men omsider nådde vi brua ved Lindkjenn, der vi traff på den gamle postveien gjennom Sannidal - en del av Vestlandske hovedvei som i 1689 ble åpnet mellom Kristiania og Kristiansand.
Ved det første huset fikk vi anbefalt å stikke innom Kai Oddaker i Bråtvannsdal, på andre siden av E18. Skogeieren, som er godt kjent i området, kunne blant annet fortelle at vår rute over fjellet var en av de gamle ferdselsårene fram til begynnelsen av 1900-tallet. Det er ikke fritt for at vi lot oss imponere ved tanken på at de lokale barna gikk nettopp denne veien til og fra skolen i all slags vær!
Kort tid etter tuslet vi inn i Drangedal der familien Marcussen i Kroken ba oss inn til kaffe, hjemmelagde boller og en innføring i lokalkunnskap. Vi takker dem så mye for gjestfriheten, og for vitamininnsprøytningen til igjen å ta beina fatt!
TANKEBOKSEN: "Etter å ha kommet litt bakpå innledningsvis, er det veldig tilfredsstillende at vi har klart å ta igjen mesteparten av det tapte. Dagen i dag har gitt fornyet tro på at vi kan nå målet i tide!" MARTIN
På gjengrodde stier
Endelig i gang. Det føles godt. Måneder med trening og nitidige forberedelser er unnagjort, det samme er turens første kilometer. Dagens etappe har ført oss fra saltvann sør i fylket, til ferskvann et lite stykke inn i landet. Fra Ellingsvika til Ilesjø. Nå gjenstår bare om lag tre hundre kilometer gjennom Telemarks vakre natur...
Akkurat nå er gleden over å være i gang det aller viktigste. Dagens etappe har vel, strengt tatt, ikke vært av de mest spennende, der den via gjengrodde stier førte oss ut i ikke bare ulendt, men tidvis høyst ugjennomtrengelig terreng. Kratt, bergknauser, steinrøys og myrer fulle av de siste ukers nedbør, var gjennomgangsmelodien de første timene.
Først etter matpause nummer to, innså vi at noe måtte gjøres. Om vi ikke skulle havne helt bakpå fra start av. Tross alt har vi kun tre uker til rådighet, og store planer om å nå Hardangervidda innen den tid. Fjellstøvlene ble byttet ut med lette joggesko, og tettbevokst skog med fast asfalt. På en snau time hadde vi lagt bak oss nesten samme distanse som inntil da. Likevel måtte dagens målstening revurderes. Istedet for Lønstravann blir det Ilesjø. Med andre ord ligger vi litt bak skjema.
Om ikke strabasene har ført oss så langt, har de gitt oss glimt av det vi søker; enestående øyeblikk, der vakker natur overskygger alt. Som da vi fant fram vår første matbit på en fjellhylle med utsikt over Leivann, og Leivannsøya. Det fikk to rugbrød med makrell i tomat, noen havrekjeks og litt sjokolade til å smake som en bedre middag på byens flotteste restaurant.
Når dette skrives har vi slått oss ned ved Barlandstjenna, der stedets gapahuk utgjør et særs bekvemt sted å sitte. Turens første kaffekopp nytes, mens Fredrik er i ferd med å gjøre i stand vårt første varme måltid. Det er ikke fritt for at man føler seg privilegert over å kunne tilbringe sommerferien på denne måten! Vi har bestemt oss for å utnytte godværet, og labber videre så snart maten er fortært. Forhåpentlig vil vi ikke være så langt unnå det opprinnelige målet når vi gir oss for kvelden!
Vi beklager at det ikke er noen bilder til teksten. Sliter med å få lagt dem inn her vi sitter, men forsøker å finne en løsning.
Til alle i Vikingveien 4: Pappa tenker masse på dere... Gleder meg til å høre hvordan det går - jeg ringer snart! Veldig glad i dere alle!
GJENGRODD: Ikke alle stier på kartet er like lette å finne i virkeligheten...
TANKEBOKSEN:
"I dag har vi gått plasser det ikke kan være mye turtrafikk; stier på kartet er gjengrodde i virkeligheten. Men det er vakkert og spennende, og jeg elsker det!" Fredrik
Endelig i gang. Det føles godt. Måneder med trening og nitidige forberedelser er unnagjort, det samme er turens første kilometer. Dagens etappe har ført oss fra saltvann sør i fylket, til ferskvann et lite stykke inn i landet. Fra Ellingsvika til Ilesjø. Nå gjenstår bare om lag tre hundre kilometer gjennom Telemarks vakre natur...
Akkurat nå er gleden over å være i gang det aller viktigste. Dagens etappe har vel, strengt tatt, ikke vært av de mest spennende, der den via gjengrodde stier førte oss ut i ikke bare ulendt, men tidvis høyst ugjennomtrengelig terreng. Kratt, bergknauser, steinrøys og myrer fulle av de siste ukers nedbør, var gjennomgangsmelodien de første timene.
Først etter matpause nummer to, innså vi at noe måtte gjøres. Om vi ikke skulle havne helt bakpå fra start av. Tross alt har vi kun tre uker til rådighet, og store planer om å nå Hardangervidda innen den tid. Fjellstøvlene ble byttet ut med lette joggesko, og tettbevokst skog med fast asfalt. På en snau time hadde vi lagt bak oss nesten samme distanse som inntil da. Likevel måtte dagens målstening revurderes. Istedet for Lønstravann blir det Ilesjø. Med andre ord ligger vi litt bak skjema.
Om ikke strabasene har ført oss så langt, har de gitt oss glimt av det vi søker; enestående øyeblikk, der vakker natur overskygger alt. Som da vi fant fram vår første matbit på en fjellhylle med utsikt over Leivann, og Leivannsøya. Det fikk to rugbrød med makrell i tomat, noen havrekjeks og litt sjokolade til å smake som en bedre middag på byens flotteste restaurant.
Når dette skrives har vi slått oss ned ved Barlandstjenna, der stedets gapahuk utgjør et særs bekvemt sted å sitte. Turens første kaffekopp nytes, mens Fredrik er i ferd med å gjøre i stand vårt første varme måltid. Det er ikke fritt for at man føler seg privilegert over å kunne tilbringe sommerferien på denne måten! Vi har bestemt oss for å utnytte godværet, og labber videre så snart maten er fortært. Forhåpentlig vil vi ikke være så langt unnå det opprinnelige målet når vi gir oss for kvelden!
Vi beklager at det ikke er noen bilder til teksten. Sliter med å få lagt dem inn her vi sitter, men forsøker å finne en løsning.
Til alle i Vikingveien 4: Pappa tenker masse på dere... Gleder meg til å høre hvordan det går - jeg ringer snart! Veldig glad i dere alle!
GJENGRODD: Ikke alle stier på kartet er like lette å finne i virkeligheten...
 |
| UTSIKT: Lunsj i vakre omgivelser ved Leivann. |
 |
| BEKVEMT: Gapahuken ved Barlandstjenna der vår første varme måltid ble inntatt. |
TANKEBOKSEN:
"I dag har vi gått plasser det ikke kan være mye turtrafikk; stier på kartet er gjengrodde i virkeligheten. Men det er vakkert og spennende, og jeg elsker det!" Fredrik
tirsdag 19. juli 2011
Stille før stormen
Nedtellingen er forlengst begynt, snart er det bare timer igjen. Akkurat nå er det stille før stormen. Bokstavelig talt.
Kjappe titt på Storm og Yr gir de samme, entydige, utsiktene. Det blir regn. Regn i bøtter og spann. Og vi som trodde tidspunktet var perfekt timet. De siste åras somre friskt i minne; vi tok det nærmest for gitt at regnet skulle være overstått nå. Men dengang ei.
De siste dagene har derfor handlet om å venne seg til tanken. Tanken på at det kommer til å bli vått. For vått blir det, og alt vi kan gjøre er å stålsette oss for hva som venter. Da er det greit å vite at det som kommer fra oven tross alt ikke er verdens undergang - selv om synet fra stuevinduet i øyeblikket kan få det til å føles akkurat sånn.
Forrige uke gikk med til å ordne tusen småting. Etter dovne dager i Barcelona, slaraffenliv ombord på Carnival Magic der familien cruiset Middelhavet - først Monaco, så kysten av Italia - var det smått stressende plutselig å være tilbake i sommersløve Porsgrunn og utallige gjøremål. Heldigvis har det gått smooth, ingen uforutsette hendelser sålangt - og fingrene krysses for at tirsdagen vil skride frem i samme ånd. Akkurat nå er det morsomst om alt går på skinner!
Halvannet døgn før avmarsj, råder fortsatt hvilepuls. Spenningen er riktignok i ferd med å bygge opp et høytrykk, i påvente av en utløsning som på et eller annet tidspunkt vil komme. Jeg er klar!
Såvidt jeg kan se, er det eneste som gjenstår nå å kjøpe sjokolade. Nok sjokolade! Jeg glemte det sist gang jeg var avgårde, og savnet det hinsides. Det skal ikke skje igjen!
For de av dere som ønsker å følge med underveis; vi satser på daglige oppdateringer av bloggen fra og med torsdag den 21. Hyggelig om dere henger dere på!
Martin
Kjappe titt på Storm og Yr gir de samme, entydige, utsiktene. Det blir regn. Regn i bøtter og spann. Og vi som trodde tidspunktet var perfekt timet. De siste åras somre friskt i minne; vi tok det nærmest for gitt at regnet skulle være overstått nå. Men dengang ei.
De siste dagene har derfor handlet om å venne seg til tanken. Tanken på at det kommer til å bli vått. For vått blir det, og alt vi kan gjøre er å stålsette oss for hva som venter. Da er det greit å vite at det som kommer fra oven tross alt ikke er verdens undergang - selv om synet fra stuevinduet i øyeblikket kan få det til å føles akkurat sånn.
Forrige uke gikk med til å ordne tusen småting. Etter dovne dager i Barcelona, slaraffenliv ombord på Carnival Magic der familien cruiset Middelhavet - først Monaco, så kysten av Italia - var det smått stressende plutselig å være tilbake i sommersløve Porsgrunn og utallige gjøremål. Heldigvis har det gått smooth, ingen uforutsette hendelser sålangt - og fingrene krysses for at tirsdagen vil skride frem i samme ånd. Akkurat nå er det morsomst om alt går på skinner!
Innimellom innkjøp, henting av utstyr, pakking og telefoner hit og dit, er det faktisk blitt litt tid til de nærmeste. En dagstur til Kragerø for å treffe venner, et besøk i Badeparken med påfølgende familielunsj på Langesund Bad. Jeg vet jeg kommer til å savne det masse når jeg sitter under teltduken og hører regnet tromme. Eller når sola steker, hvilket den forhåpentlig vil fra tid til annen, for den saks skyld.
Samtidig er det det jeg har forberedt meg til i månedsvis, trent mot, planlagt i detalj og sett fram til med glede. Den mentale omstillingen vil ta tid, men jeg er overbevist om at roen vil senke seg når vi først er kommet igang. Jeg håper, tror, og føler meg ganske så sikker på at jeg vil trives der ute.
Halvannet døgn før avmarsj, råder fortsatt hvilepuls. Spenningen er riktignok i ferd med å bygge opp et høytrykk, i påvente av en utløsning som på et eller annet tidspunkt vil komme. Jeg er klar!
Såvidt jeg kan se, er det eneste som gjenstår nå å kjøpe sjokolade. Nok sjokolade! Jeg glemte det sist gang jeg var avgårde, og savnet det hinsides. Det skal ikke skje igjen!
For de av dere som ønsker å følge med underveis; vi satser på daglige oppdateringer av bloggen fra og med torsdag den 21. Hyggelig om dere henger dere på!
Martin
mandag 27. juni 2011
søndag 26. juni 2011
Styggemann - atter en gang
Overtenning er for mange idrettsfolk et velkjent begrep. Det er mange år siden jeg yndet å kalle meg selv idrettsmann. Den gang dreide det seg om fotball, jeg trente fire-fem ganger i uka og spilte kamp i helgene. I mange år var det selve livet; kampen om den lille lærkula. Først i begynnelsen av tjueåra innså jeg at det fantes en verden utenfor. Med det forsvant både gnist og glød. Lidenskapen var som dugg for solen, fotballen ikke lenger hva den en gang hadde vært. I alle fall ikke for meg.
...
Perioden fra påske og fram til nå, har - ved siden av jobb, familie og alt det andre - hovedsakelig bestått av trening for å komme i skikkelig form. Ikke fordi det nært forestående prosjektet nødvendigvis krever allverden; jeg vet om et par-tre stykker som har vært igjennom mer ekstreme greier enn dette. Langt mer ekstreme, om sant skal sies. Men, på den annen side er jeg overbevist om at et godt grunnlag bare vil bidra til å heve opplevelsen. Jo bedre trent, jo mer glede av turen. Rett og slett. I stedet for å sitte igjen med vonde minner om en sekk som var så ufattelig tung, lemmer som ble så ulidelig støle og avstander som knapt var til å holde ut, vil jeg forhåpentlig sitte igjen med rosenrøde minner om fantastisk natur, uforglemmelige solnedganger og møter med huldrer og andre vakre skapninger på vår vei. Den siste tida har jeg derfor trent oftere enn noen gang, gjerne fem-seks ut av ukas sju dager. Det er nesten så jeg igjen vil våge å kalle meg en idrettsmann!
AU DA, DET GIKK VISST LITT FORT!
Verst sto det til med det høyre, og liten var overraskelsen da jeg under en styrkeøkt plutselig la merke til en "pølse" under kneskåla. Speilbildet jeg sto og glodde inn i, førte meg sporenstreks over til MacBookens skjermbilde, og beskrivelsen av tilstanden "vann i knærne". Jeg kunne krysse av alle symptomene som ble listet opp av Lommelegen, og skuffet konstatere at utsiktene ikke akkurat lovet godt. Alt fra fire måneder til flere år var prognosene for å bli kvitt plagene. Og jeg som hadde i overkant av to måneder...
Med ett var gode råd dyre. Jeg kuttet ut løpinga, men var skeptisk til å droppe labbinga. Hvor mye skade kunne det gjøre å traske en tur i ny og ne? Snart innså jeg at det beste nok ville være å ligge lavt - også når det gjaldt det siste. Ei uke gikk, alt jeg gjorde var å trene overkropp. Smertene avtok, hevelsen like synlig. Fjorten dager passerte, men kneet hadde fortsatt den halve wieneren i underkant; hevelsen hadde ikke skrumpet en millimeter, snarere tvert i mot. Og i timeglasset var sanden i ferd med å skifte beholder... Jeg oppsøkte fastlegen, fikk noen piller, og håpet at de mørke skyene ville forvitre. Men himmelen forble like grå. Nye piller, en MR-undersøkelse ble rekvirert og tiden fortsatte å gå. Lite skjedde.
TOPPEN AV SKRIM
Det var derfor med spenning at jeg sist helg gjorde et nytt forsøk... Snørte på meg fjellstøvlene og hev den halvtunge sekken på ryggen.
De siste åra har det nærmest blitt en tradisjon å besøke traktene rundt Skrimfjella om sommeren. Med små barn i følget er nordenden av Mykle et opplagt sted å slå leir. Hva mer kan man ønske seg enn blikkstille vann og et elvestryk verdt å utforske nærmere? Det måtte være at termometeret viste et par grader varmere, slik at det også fristet en voksen å stikke tåa nedi...
Denne gangen kunne jeg, strengt tatt, valgt et hvilket som helst sted å reise til. Men det er nå en gang sånn at man lengter tilbake dit man trives. Skrimfjella er utvilsomt et av mine favorittområder å ferdes i. Det nærmeste området med snaufjell, bare en times tid unna. Med andre ord kan man sette seg i bilen en tidlig ettermiddag, og fortsatt ha mulighet til å gå et beite før man må slå leir for kvelden.
Og det var nettopp hva jeg gjorde. Brukte lørdagsformiddagen til å pakke den nye sekken fra Arc'teryx, en Bora 95, mest mulig i tråd med hva jeg kommer til å ta med meg når vi om kort tid legger ut på sommerens store eventyr. Det merkes at det begynner å nærme seg. Under en måned igjen nå, fokus er i ferd med å dreie. Pakklista begynner å bli komplett. Snart er hodet der også. Forhåpentlig. Tre uker er lenge å være borte hjemmefra. Det skal en omstilling til. Men jeg forbereder meg, som best jeg kan.
Klokka var knapt tre da jeg lasta nærmere 27 kilo inn i Astraen, og satte kursen nordover mot områdets høyeste fjelltopp, Styggemann. Med sine 872 meter over havet kneiser den over alt og alle i mils omkrets. Skjønt, det er ikke mye man ser til den før man er nesten helt framme. Er man heldig kan man på en godværsdag få et glimt av toppen i det man kjører ned bakken mot Myklestulen. Siden ser man den først igjen når man står på Jotefjellet, nabotoppen, halvannen times gange seinere.
Det er altså om man kommer kjørende på grusveien fra sør, langsmed Mykle, at man har muligheten til å få øye på den karakteristiske toppen. Denne dagen bød sjansen seg - om jeg bare var rask nok. Jeg stoppet bilen i det ei sky var på vei inn fra venstre, håpet å rekke et skudd før fjellet ble tildekt - men var de to sekundene for seint ute. Så der, bak den hvite bomullsdotten ligger det altså - det lett gjenkjennelige ansiktet til den stygge mann (se bildet under).
Denne gangen valgte jeg ruta som beveger seg fra sommerparkeringa i Langlidalen, opp forbi Fagervannet, og derfra i retning DNT-hytta Sørmyrseter. Fulgte Fagervasselva, så fotomotiver allerede etter et par minutter, og var glad jeg hadde tatt med meg speilrefleksen. Etter ti måtte jeg gjøre første holdt. Pakke ut av en sekk jeg ennå ikke kjenner (noe som betyr ekstra fomling), men bilder ble tatt, både med kort og lang lukkertid. Av elva som flyter ut i myra ved Damskarven, og derfra renner videre og snart blir til en liten foss.
Rett før Sørmyrseter tok jeg stien som leder opp til toppen av Jotefjellet. Ti minutter opp, og man ser endelig Styggemann igjen. Ti minutter ned, forbi den gamle husmannsplassen og så stigningen opp mot selve målet. Etter drøye tjue minutter belønnes man (på gode dager) med panoramautsikt over store deler av Telemark, Buskerud, Vestfold og - på riktig gode dager - helt over til Østfold.
TESTING, TESTING: 1, 2, 3
Dessuten fikk jeg altså stifte nærmere bekjentskap med min nye sekk. Den gamle 75 literen, en Norrøna Stetind, skal endelig få hvile etter lang og tro tjeneste. Gjennom åtte år har den skjemt meg bort, men jeg må si at troen på at Boraen vil bli en verdig arvtager, er voksende.
Et nytt bekjentskap var også de spesiallagde sålene fra fotterapeut Kirsti Ann Fallet Pedersen. Med avlastning for hulfothet og ekstra støtdemping i hælen, har hun laget et par såler som gir meg følelsen av å gå i løpesko. Nå er det rett og slett en fryd å snøre på seg fjellstøvlene - sweet!
Det gamle Helsport Rondane-teltet, og regntøysettet fra HellyHansen (som det var all mulig grunn til å være skeptisk til), fikk kjørt seg; omkring klokka fem søndag morgen kom regnet. Da jeg bestemte meg for å stå opp i ni-tida, høljet det. Jeg var fortsatt tørr. Men etter en knapp times gange var jeg søkk bløt nedover det ene låret. Konklusjonen er grei: Teltet får bli med videre, den gamle regnbuksa har gjort jobben. Jeg er glad jeg allerede har bestilt meg ei ny.
To par nye bukser fra Trangoworld (et spansk merke - verdt å sjekke ut!), sitter som et skudd og gjør nytta si. Det samme gjør multibrenneren fra Coleman, den meget hissige Fyrestorm Titanium. Omtrent dobbelt så effektiv som min gamle fra Primus (koker en halvliter vann i løpet av snaue fem minutter) - noe som gjør meg i godt humør. Det har for lengst sikret seg en plass i sekken!
Knærne, derimot, er et kapittel for seg. Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg utvilsomt kjøpt meg et par nye. Men tøffere karer har gjort tøffere ting før meg. Her er det bare å bite tenna sammen.
MARTIN
...
Perioden fra påske og fram til nå, har - ved siden av jobb, familie og alt det andre - hovedsakelig bestått av trening for å komme i skikkelig form. Ikke fordi det nært forestående prosjektet nødvendigvis krever allverden; jeg vet om et par-tre stykker som har vært igjennom mer ekstreme greier enn dette. Langt mer ekstreme, om sant skal sies. Men, på den annen side er jeg overbevist om at et godt grunnlag bare vil bidra til å heve opplevelsen. Jo bedre trent, jo mer glede av turen. Rett og slett. I stedet for å sitte igjen med vonde minner om en sekk som var så ufattelig tung, lemmer som ble så ulidelig støle og avstander som knapt var til å holde ut, vil jeg forhåpentlig sitte igjen med rosenrøde minner om fantastisk natur, uforglemmelige solnedganger og møter med huldrer og andre vakre skapninger på vår vei. Den siste tida har jeg derfor trent oftere enn noen gang, gjerne fem-seks ut av ukas sju dager. Det er nesten så jeg igjen vil våge å kalle meg en idrettsmann!
Mykle med Skrimfjella i bakgrunnen.
AU DA, DET GIKK VISST LITT FORT!
Utgangspunktet da jeg starta opp var altså å komme i bedre form. Uten tanke på konsekvensene, skred jeg til verket full av pågangsmot. Og det er ikke nødvendigvis bare-bare når man med små skritt nærmer seg de førr. Det finnes nemlig en hake, om ikke fler. Et aldri så lite aber, eller tre. Går man løs på et slikt prosjekt, med kroppen dirrende av entusiasme, slik jeg gjorde, er det alltids en fare for å ta munnen for full. Sett i bakspeilet er det liten tvil om at munnfullen jeg gapte over var i overkant av hva kroppen kunne kapere. Kona kalte meg ekstrem (som hun gjerne gjør når jeg kaster meg over et nytt prosjekt), og jeg ser nå at hun (som vanlig) hadde et poeng. Et par uker etter at hardkjøret satte inn, fikk nemlig knærne nok av turer med fjellstøvler og tung ryggsekk. Da jeg gikk var det som om kniver ble stukket inn i ytterkant. Bortover var ikke noe problem, men det kunne merkes i motbakke. Og betraktelig mer i nedoverbakke. Etterhvert ble det riktig så ille.
Frodig og vått.
Verst sto det til med det høyre, og liten var overraskelsen da jeg under en styrkeøkt plutselig la merke til en "pølse" under kneskåla. Speilbildet jeg sto og glodde inn i, førte meg sporenstreks over til MacBookens skjermbilde, og beskrivelsen av tilstanden "vann i knærne". Jeg kunne krysse av alle symptomene som ble listet opp av Lommelegen, og skuffet konstatere at utsiktene ikke akkurat lovet godt. Alt fra fire måneder til flere år var prognosene for å bli kvitt plagene. Og jeg som hadde i overkant av to måneder...
Drikkekilde ved Sørmyr.
Så jeg holdt meg i ro. Fortsatte å trene overkropp, men det var ikke nok. Jeg forsøkte å stå i mot, men etter noen uker klarte jeg ikke å holde igjen. Måtte lee på resten av kroppen også. Uræddløypa bare et steinkast unna, ble for fristende. Jeg la i vei. Med svulmende knær, og friskt mot. De kjentes knapt så vonde de første kilometrene. Jeg øynet håp om bedring, og var på vei til himmels. Men det varte ikke lenge. Om lag halvveis på runden begynte motbakkene, og med dem kom smertene...
Det var derfor med spenning at jeg sist helg gjorde et nytt forsøk... Snørte på meg fjellstøvlene og hev den halvtunge sekken på ryggen.
De siste åra har det nærmest blitt en tradisjon å besøke traktene rundt Skrimfjella om sommeren. Med små barn i følget er nordenden av Mykle et opplagt sted å slå leir. Hva mer kan man ønske seg enn blikkstille vann og et elvestryk verdt å utforske nærmere? Det måtte være at termometeret viste et par grader varmere, slik at det også fristet en voksen å stikke tåa nedi...
Mykle - en overskyet junilørdag.
Denne gangen kunne jeg, strengt tatt, valgt et hvilket som helst sted å reise til. Men det er nå en gang sånn at man lengter tilbake dit man trives. Skrimfjella er utvilsomt et av mine favorittområder å ferdes i. Det nærmeste området med snaufjell, bare en times tid unna. Med andre ord kan man sette seg i bilen en tidlig ettermiddag, og fortsatt ha mulighet til å gå et beite før man må slå leir for kvelden.
Og det var nettopp hva jeg gjorde. Brukte lørdagsformiddagen til å pakke den nye sekken fra Arc'teryx, en Bora 95, mest mulig i tråd med hva jeg kommer til å ta med meg når vi om kort tid legger ut på sommerens store eventyr. Det merkes at det begynner å nærme seg. Under en måned igjen nå, fokus er i ferd med å dreie. Pakklista begynner å bli komplett. Snart er hodet der også. Forhåpentlig. Tre uker er lenge å være borte hjemmefra. Det skal en omstilling til. Men jeg forbereder meg, som best jeg kan.
Det er altså om man kommer kjørende på grusveien fra sør, langsmed Mykle, at man har muligheten til å få øye på den karakteristiske toppen. Denne dagen bød sjansen seg - om jeg bare var rask nok. Jeg stoppet bilen i det ei sky var på vei inn fra venstre, håpet å rekke et skudd før fjellet ble tildekt - men var de to sekundene for seint ute. Så der, bak den hvite bomullsdotten ligger det altså - det lett gjenkjennelige ansiktet til den stygge mann (se bildet under).
Deler av Styggemann skimtes bak skyene.
Denne gangen valgte jeg ruta som beveger seg fra sommerparkeringa i Langlidalen, opp forbi Fagervannet, og derfra i retning DNT-hytta Sørmyrseter. Fulgte Fagervasselva, så fotomotiver allerede etter et par minutter, og var glad jeg hadde tatt med meg speilrefleksen. Etter ti måtte jeg gjøre første holdt. Pakke ut av en sekk jeg ennå ikke kjenner (noe som betyr ekstra fomling), men bilder ble tatt, både med kort og lang lukkertid. Av elva som flyter ut i myra ved Damskarven, og derfra renner videre og snart blir til en liten foss.
Etter ti minutters gange var det fram med kameraet...
Rett før Sørmyrseter tok jeg stien som leder opp til toppen av Jotefjellet. Ti minutter opp, og man ser endelig Styggemann igjen. Ti minutter ned, forbi den gamle husmannsplassen og så stigningen opp mot selve målet. Etter drøye tjue minutter belønnes man (på gode dager) med panoramautsikt over store deler av Telemark, Buskerud, Vestfold og - på riktig gode dager - helt over til Østfold.
Drikkepause og fotoshoot!
TESTING, TESTING: 1, 2, 3
Om målet bare hadde vært å nå toppen av Styggemann, hadde jeg mislyktes. For jeg valgte å slå leir ved tjernet, rett nedenfor. Tenkte å bevege meg de siste meterne etter et bedre måltid i friluft, men endte med å legge meg i posen og skrive ferdig et par artikler som ventet.
Hensikten med turen var nemlig en ganske annen. Det handlet først og fremst om å få testa utstyr. Blant annet om routeren fra ice.net holder hva den lover. Hvilket den hittil viser seg å gjøre. Jeg begynner å føle meg trygg på at nettilgang ikke vil by på problemer - selv ikke i de mest avsidesliggende strøk av Telemark. Skuldre senket!
Utsikten fra teltet lørdag kveld.
Hensikten med turen var nemlig en ganske annen. Det handlet først og fremst om å få testa utstyr. Blant annet om routeren fra ice.net holder hva den lover. Hvilket den hittil viser seg å gjøre. Jeg begynner å føle meg trygg på at nettilgang ikke vil by på problemer - selv ikke i de mest avsidesliggende strøk av Telemark. Skuldre senket!
Dessuten fikk jeg altså stifte nærmere bekjentskap med min nye sekk. Den gamle 75 literen, en Norrøna Stetind, skal endelig få hvile etter lang og tro tjeneste. Gjennom åtte år har den skjemt meg bort, men jeg må si at troen på at Boraen vil bli en verdig arvtager, er voksende.
Et nytt bekjentskap var også de spesiallagde sålene fra fotterapeut Kirsti Ann Fallet Pedersen. Med avlastning for hulfothet og ekstra støtdemping i hælen, har hun laget et par såler som gir meg følelsen av å gå i løpesko. Nå er det rett og slett en fryd å snøre på seg fjellstøvlene - sweet!
Utsikten fra teltet søndag morgen.
Det gamle Helsport Rondane-teltet, og regntøysettet fra HellyHansen (som det var all mulig grunn til å være skeptisk til), fikk kjørt seg; omkring klokka fem søndag morgen kom regnet. Da jeg bestemte meg for å stå opp i ni-tida, høljet det. Jeg var fortsatt tørr. Men etter en knapp times gange var jeg søkk bløt nedover det ene låret. Konklusjonen er grei: Teltet får bli med videre, den gamle regnbuksa har gjort jobben. Jeg er glad jeg allerede har bestilt meg ei ny.
Stien ned fra Styggemann til høyre i bildet.
Naturen er vakker - uansett vær!
Knærne, derimot, er et kapittel for seg. Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg utvilsomt kjøpt meg et par nye. Men tøffere karer har gjort tøffere ting før meg. Her er det bare å bite tenna sammen.
Pain doesn´t hurt - om en knapp måned er vi i gang!
MARTIN
Abonner på:
Innlegg (Atom)