Fra redskapsbod til Prestegård
Å gå Telemark på langs byr på store kontraster. Været, som vi allerede har vært inne på, er en ting. Noe ganske annet er overnattingsforholdene.

Tanken har jo hele tida vært at de fleste netter skal tilbringes i telt. Så langt holder vi oss innafor - men det er bare såvidt. Da vi mandag kveld kom ned til Nissedal, dro vi sporenstreks til den lokale thairestauranten Subb Inn. Ikke bare hadde vi latt oss friste av reklameskiltene oppe i Kyrkjebygdheia, da vi passerte kirken fikk vi stedet anbefalt av en vedstablende kar langs veien.

Vi må ha sett ganske så sultne ut der vi gikk, siden han fant det for godt å reklamere slik for spiseriet. Det viste seg uansett å være et rett så godt tips - så godt at vi ble sittende lenge nok til ikke å rekke den siste kabelbåten over til Fjone. Men driveren, Olav Laurvik, visste råd: Ute ved fergeleiet ville vi finne en egnet plass til teltene. Sant nok, steder var det nok av, men vi følte de lå litt vel tett på hyttene - og tenkte det var best å spørre om lov.

I det mørket senket seg banket vi forsiktig på der det lyste som mest, og skremte med det vannet av beboerne. Heldigvis roet de seg da de fikk se hvem som sto på trappa. Teltene kunne vi gjerne slå opp, men hvis vi ville slippe, skulle de straks se til å gjøre om redskapsboden til soverom. Hvorfor ikke, tenkte vi, og takket ja til tilbudet. Ikke bare sov vi godt, tirsdag morgen vanket det også førsteklasses frokost før vi trasket mot fergen.

En god start på dagen som fortsatte på den andre siden, der båtførerparet Åshild og Hallvard Solli bød på morgenkaffe i fergekaffeen. Som drivere av Norges eneste kabelferge på innsjø har de god oversikt over hvem som kommer og går i området. M/F Nissen, som har vært i drift siden 1947, frakter normalt cirka 5000 biler i året. Om sommeren hovedsakelig nordmenn, nederlendere og dansker. Det er med andre ord ikke bare vi som finner stedet idyllisk; mange turister kommer nemlig igjen år etter år, kunne Hallvard berette.

Han sluttet seg forøvrig til rekken av lokalkjente som anbefalte oss å følge den sommeråpne grusveien over fjellet til Fyresdal. Til tross for at det er et godt beite, drøye 30 kilometer, valgte vi å høre på kjentfolket. Strekket opp til Napervatn var tungt, men synet som møtte oss verdt slitet. Fra østenden av vannet får man øye på den meget spesielle fjelltoppen Napen, som strekker seg 889 meter til værs - et landemerke som småflypiloter bruker til å navigere etter under innflyvning til Fyresdal. Hit opp går det også en tursti for dem som ønsker å gå til toppen.

Vi derimot hadde mer enn nok med å stavre oss ned i dalen, der Anette Halvorsen ventet oss i den gamle prestegården på Moland. Siden i fjor har hun og mannen Stein tatt imot overnattingsgjester i det ærverdige hovedhuset. Å komme fram var som en varm velkomst hos St. Peter. På kjøkkenet hadde hun disket opp med hjemmebakt brød, flatbrød, salat og de nydeligste karbonader. Det var nesten så vi glemte alt om smertene i beina da vi satt og mesket oss med godsakene. Hvilken avslutning på en lang og strevsom dag!

LANDEMERKE: Napen, 889 m.o.h., brukes blant annet av småflypiloter til å navigere etter ved innflyvning til Fyresdal.

FERIEAVLØSER: Hallvard Solli driver til daglig en sveisebedrift, men om sommeren er han båtfører på M/F Nissen.

AFTENIDYLL: Solnedgang over Fyresvatn i det to slitne vandrere tar seg inn mot sentrum.

TENKEBOKSEN: "Etter åtte-ti timers gange seks dager på rad, begynner blemmene for alvor å tyte fram. Nye joggesko, mer compeed og sportsteip står nå øverst på ønskelista." FREDRIK