Høyst uoffisiell landeveisstatistikk
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.

På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.

Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...

Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.

En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?

Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.

Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.

HELT GREIT: Å våkne opp til denne utsikten (Åmlivatn ved Hovland) gir krefter til langt utpå dagen.

MAJESTETISK: Dalen på en praktfull sommerdag. Bildet er tatt på vei ned fra Skafså

.
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."