Jeg vet nå, og har vel strengt tatt gjort det en stund, at jeg kjenner mitt eget hjemfylke så altfor dårlig. Forsåvidt gjelder det hele vårt langstrakte land.
Det har ikke skortet på reiselyst, bare det at nesa alltid har vært pekt utover - mot andre og, i hvert fall følte jeg det da, mer eksotiske reisemål. Aller helst skulle jeg lengst mulig vekk for å få de helt store opplevelsene; dykke på Great Barrier Reef, se budhisttemplene i
Malaysia, eller chille'n på stranda under Full Moon-party på Koh Pangan. Som ulver i flokk fulgte vi reiseruta til Richard - hovedpersonen i Alex Garlands roman "The Beach" - i håp om å finne den perfekte lagune. Den som ville gi oss påskuddet til aldri mer å returnere hjem.
Men vi fant den aldri. I hvert fall gjorde ikke jeg. Dragningen mot nord, mot mitt lille Norge, var alltid tilstede. Jeg ville hjem til landet der de fire årstider oppleves så intenst. Der vinteren til tider er streng, men likevel har sin sjarme. Der man gleder seg til våren, og irriterer seg litt ekstra når det regner om sommeren. Samtidig vet man at når solen skinner så finnes det ikke bedre plasser på jord. Og der man aldri slutter å la seg begeistre over fargene som hver eneste høst maler landskapet i rødt, gult og brunt.
Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at jeg ville se mer, og sommeren 2003 fikk jeg med meg min blivende kone på en måneds biltur vestover. En tur som ga mersmak. Snaue ti år seinere, var lysten på å gjøre noe stort der igjen. Men denne gangen ville jeg gjøre noe virkelig nært. Så da Frederik lanserte ideen om å gå Telemark på langs, var jeg ikke vond å be. Å la beina føre oss rundt, er rett og slett en unik måte å oppleve på. Tettere på folket, på naturen og på det lunefulle været, er det ikke mulig å komme.
Da jeg i morges helt tilfeldig kom forbi Mjonøy - dette kulturhistoriske sentrum i hjertet av Vinje - slo det meg altså hvor lite jeg egentlig vet om vårt mangfoldige fylke. Man kan selvsagt - og med rette - hevde at jeg ikke har studert kartet godt nok. Samtidig innebærer den begrensede kart- og lokalkunnskapen et gode; de positive overraskelsene venter nær sagt bak hver en sving.
Jeg dro likevel kjensel på damen bak disken; ansiktet til Ellen Nordstoga har jeg sett før. Og jeg lyttet interessert da hun fortalte om plassen. Om de små husa og de enkle hyttene, noen av dem så gamle som 400 år, som Alv Nedgarden begynte å samle på slutten av 1950-tallet. Og da jeg, etter en velsmakende frokost med bakverk gjort på stedet - etter gamle tradisjoner selvfølgelig - gikk rundt på tunet, kunne jeg ikke annet tenke enn at vi er heldige som har slike personer som Ellen. Personer som tar vare på kulturarven - til stor glede for uinnvidde som meg selv, og de kommende generasjoner.
Om det er andre som ikke vet hvor de finner Mjonøy, ligger det langsmed riksvei E 134, mellom Vinje og Grunge. Og har du ennå ikke vært der, bør du se å ta deg en tur - sommeren er fortsatt lang!
FAST MEDHJELPER: Magnus Nordstoga Halvorsen hjelper hver sommer mormor Ellen med bakinga på Mjonøy.
FIN FROKOST: Å spise frokost på Mjonøy kan bli sjebnesvangert i lengden - her er det nemlig mange fristelser.
OVER SNAUFJELLET: I morgen (mandag) går ferden over disse fjella, mot Arabygdi.
GRUNGEBRU BY NIGHT...
TENKEBOKSEN: "I dag kom den gledelige beskjeden at Fredrik igjen er fit for fight. Jeg venter på ham i Grungebru, og gleder med til å ta fatt på turen over snaufjellet til Arabygdi i morgen."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar