Kiloene renner av - på feil steder
Det er ikke bare sekkene som går ned i vekt om dagen. Nå merkes det også at noe skjer med kroppene som bærer dem. I og for seg positivt - hadde vi bare selv kunnet bestemme hvor kiloene skulle tas fra...

Fredrik, som har planer om å løpe Oslo marathon i løpet av høsten, har fått det for seg at turen gjennom Telemark er den perfekte oppladning. Uker med tung sekk og daglig trasking, skal gjøre slankekuren i fokant overflødig. Når vi om få dager vender nesa hjemover, håper han at matchvekta er inne.

Etter hva jeg skjønner er drømmen å veie det samme som han gjorde i ungdomsåra. Og det er mye mulig at han vil lykkes; nå har vi for det meste levd på havregrøt, rugsprø, suppe og vann, og i kombinasjon med tildels harde fysisk utskeielser skulle vel svaret på regnestykket gi seg selv?

Spørsmålet er bare om han blir fornøyd likevel. For det er vel gjerne sånn at kiloene som tapes gjerne skal synes - aller helst på de rette stedene?

Selv har jeg ikke noe ønske om å løpe i overkant av fire mil gatelangs i hovedstaden - i sær ikke samtidig med et tusentalls andre - men i likhet med min løpeglade turkamerat har jeg ingenting i mot å komme hjem litt lettere enn før. Den nye regnbuksa satt nemlig farlig stramt da vi la i vei, og jeg har med glede sett fram til at den skal slutte å klemme.

Dessverre registerer jeg at det skjer svært lite akkurat der jeg vil at det skal skje; rundt midjen er det fortsatt stramt. Kanskje kan jeg få lurt en pekefinger ned i linningen - hvis jeg absolutt må - men å påstå at buksa sitter løst, vel det er å ta hardt i. Derimot har jeg sett at noe har skjedd med ansiktet mitt. Av alle steder. Kinnene henger halvslappe, beina under stikker ut og øynene har begynt å synke inn. Men - og der har vi det igjen - dobbelthaka holder like herlig stand!

Så da en kompis for noen dager siden sendte meg en melding der han lurte på om det bare var skinn og bein igjen, måtte jeg svare som sant var: at ja, nå gjenstår bare dobbelthaka. Hadde jeg vært helt ærlig skulle det vært tilført og fortsatt de to nederste bilringene...

Fra Songavatnet beveget vi oss i går inn i nasonalparken, og befinner oss i øyeblikket i Øystre Haugedalen.

Bildetekst:

LETTERE ENN FØR: Kiloene renner av, men fleskemagen holder stand...

FLOTT NATUR: Hardangervidda byr på opplevelser for alle sanser.

LITE VILT: Ett enslig reinsdyr var alt vi så. Og så han her, da...

TENKEBOKSEN: "Å gå på snaujellet får meg til å tenke på hvilket kontrastfylt fylke Telemark er; for to uker siden startet vi i vannkanten, nå befinner vi oss i snaue 1200-meters høyde." FREDRIK