Til Sommarseter med Amund

Om noen ikke har tatt notis av det, eller kanskje bare har glemt det, vil jeg minne om Turistforeningens hytter i Grenlandsområdet. Litt utenfor allfarvei, men i praktfulle naturomgivelser, ligger de - klare til å ta imot vandrere som søker tak over hodet.

Helga etter at Marthe og jeg hadde testet teltet for første gang i år, var det Amund (4 år) sin tur. Han var mest gira på en hyttetur - selvom vi godt kunne ta med teltet og slå det opp på utsida... Gode minner gjorde at jeg nok en gang tenkte på Sørmyrseter som et opplagt mål. Klok av skade ringte jeg derfor Fritzøe Skoger for å høre om det var muligheter for at bommen ville åpne. Det var det ikke. Dermed måtte vi se oss om etter et alternativ, og kartet over Skien Nord kom på bordet. Sommarseter, litt nord for Luksefjell, ble pekt ut. I dette området mysser det av spennende ting å gjøre.

Vi ankom hytta ved lunsjtider, og benket oss rundt bordet ute på tunet. Etter noen skiver tok vi beina fatt. Ved Eiangen ligger Turistforeningens robåt. Den brukte far som gulrot for å få lillegutt til å gå. Og det var tydelig at en båttur fristet, for gikk det skal jeg si at poden gjorde... Vi fulgte stien mot Fugleleiken, knakk av ved Huldreberg - ned mot vannet. På veien fikk Amund øye på noe rart: "Se pappa, den pinnen ser ut som en slange!", sa han - og bøyde seg ned mens han strakte seg mot den. Jeg tok et skritt nærmere, ba han om å vente litt. For det kunne jo være... Og så sannelig: Der, midt på stien, lå det en vakker huggorm og solte seg. Jeg tok Amund i hånda, kremtet, og sa: "Jeg tror vi går rundt den steinen der! Etter møtet ble vi ekstra oppmerksomme, og fant spor etter skogens dyr overalt. Vi så elgtråkk, hørte orrfugl, og vi undret oss over alle de rare bæsjene som lå rundt forbi. Kunne det være fra et ekorn, et rådyr, eller kanskje fra en bjørn? Eller kunne det rett og slett være fra en frosk? "Nei, for det er vel ikke frosker her, pappa?" 

På stien var det mye rart å se. Huggorm, rare bæsjer, og mange elgspor som her.

Til tross for at mai du skjønne milde forlengst var kommet, lå det flekker av snø i terrenget. 
Det var soggy å gå, men godt fottøy gjorde susen. Vi koste oss stort... Og når man ble for
sliten, var det godt å kunne sitte litt på toppen av sekken til far! 

Selv om det er mai, ligger det fortsatt flekker av snø i Luksefjellområdet.

Det er lov å bli litt sliten på tur. Da er det greit å hvile litt på toppen av pappas sekk...

Etter et par timer var vi endelig framme ved Eiangen. Amund begynte straks å speide etter
båten. "Hvilken farge har den pappa? Tror du den er hvit, eller rød, eller... Gjett da, pappa, 
hvilken farge tror du at det er på båten?" Jeg gjettet på rød, og den første båten vi så (som
ikke var Turistforeningens) var rød. Det var greit for Amund, han lot meg vinne... 

Framme ved målet: Eiangen. Amund gleder seg til varme nudler.

Vi fant den riktige til slutt. Hvit var den. Det var ikke så viktig lenger. For vi var sultne.
Skikkelig sultne. Og Amund var blitt lovet kakao. Primusen kom fram, vann ble kokt, kakao
drukket, og nudler spist med glupsk appetitt. Amund gledet seg til en tur på vannet. Lite ante
vi at akkurat det skulle by på problemer. For hvor var årene? Vi løftet på båten, tittet under,
lette rundt omkring, men kunne ikke finne dem. Vi (eller rettere sagt faren) hadde nesten gitt
opp håpet, da en hyggelig hytteeier kom forbi. Han tilbød oss å låne et par årer. Amund strålte,
dette var storveis! Ut på vannet bar det, til det som ble turens absolutte høydepunkt. 

Turens høydepunkt: Etter mye om og men kom vi oss ut i båt. Gjett hvem som strålte da!

Tilbake på hytta i sjutida hadde vi vært ute i fem timer. Nå var det tid for stekte 

pølser, godteri og en god snakk... Fabelaktig, vi elsket hvert et minutt! Da lysene ble slukket
etter et kapittel i Mummiboka, gikk det ti minutter før Amund var i drømmeland. 

Men før det hadde vi ledd mye av hva vi fant i kottet ute i gangen: ÅRENE TIL BÅTEN!

Klokka sju neste morgen var vi ute og tisset. Da var det gjort. En halv time seinere var det fyr i
peisen, og innetemperaturen hadde så smått begynt å stige fra sine beskjedne ti. Vi kokte
havregrøt, pakket sekken og labbet i vei langs stien på baksida av hytta. Den fører opp til
Storefjell (745 m.o.h.) og videre til Solumhytta - og enda mye lenger, om man vil. Det var bløtt,
det var mye opp, det var mye ned. Det var litt slitsomt. Men mest av alt var det kos.
Nonstop´ene på innerlomma hjalp veldig... På toppen (eller der omkring) ventet kakao,
brødskiver og en fantastisk utsikt..! 

Det var ikke mer enn tidlig ettermiddag da vi vendte snuta hjemover, men i bilen var det likevel
en som sov søtt...

Martin