lørdag 21. mai 2011

Gående intervju med polfarer Britt Thorstensen

Som journalist får jeg fra tid til annen noen spennende henvendelser. I begynnelsen av mai kom det en e-mail av denne sorten. Avsender var ingen ringere enn polfarer Britt Thorstensen. Hun ville gjerne fortelle om sitt nært forestående prosjekt; bestigningen av Denali - 6194 m.o.h.

Fjellet, som ligger i Alaska, er for mange mest kjent under navnet Mount McKinley (oppkalt etter USAs 25. president William McKinley). Det går for å være det kaldeste i verden, og er av mange regnet som det absolutt flotteste. For Britt har det vært en drøm å få klatre det i lang tid – 31 år for å være helt nøyaktig...

- Det begynte allerede da jeg bodde i Alaska som nittenåring, forteller hun i det vi trasker bortover en støvete skogsbilvei, på vei mot toppen av Gampeskottheia. Vi tar det som en treningstur; begge har tung sekk på ryggen, men Britt er utvilsomt den råeste; den friske Bambledama har i tillegg et bildekk i tau rundt magen. - Første del av ekspedisjonen foregår med truger, sekk og pulk - derfor utrustningen, smiler hun.

Etter at snøen gikk har det blitt noen kilometer med bildekk på slep for Britt Thorstensen.

Som alle sponsorjagende eventyrere er også Britt avhengig av publisitet. Derfor e-mailen som har resulteret i dette noe utradisjonelle intervjuet, langt inne i Bambleskauane. Jeg er fullstendig klar over at prosjektet hennes er i en ganske annen liga enn den jeg selv spiller i - likevel føler jeg at vi er på bølgelengde. Praten glir ufortrødent, stemningen er god. - For en stund siden hadde jeg en opprydning i gamle bøker. Blant dem fant jeg en klatretillatelse til Denali, forteller hun. Dokumentet fra 1979 tente gnisten i henne på nytt.

Store deler av turen opp til Denali går på stegjern. Britt Thorstensen begynner å bli vant til å ta dem på.

Men det føltes ikke riktig - selv for en dame som har vært på begge polene, og krysset Grønland på ski - å starte jakta på The Seven Summits med Denali. Derfor tok hun i fjor sommer Europas høyeste fjelltopp, Elbrus, som en aldri så liten "oppvarming". Nå føler hun seg klar for utfordringene som venter på Nord Amerikas høyeste fjell. Et fjell der bare halvparten av alle som forsøker seg lykkes. - På grunn av beliggenheten så langt mot nord er luften mye tynnere på Denali, enn på for eksempel Mount Everest. Det gjør at man faktisk må legge 415 meter til høyden, forklarer hun. Med andre ord oppleves det som om man er på 6609 meter når man står på toppen. Legger man til ekstreme temperaturer (ned mot -35 om natta), og dramatiske skifter i værforhold, kan man vagt forestille seg hva Britt vil stå overfor.

Klatreruta til Britt og hennes følge; West Buttress...
(ill.: Aasheim/Tollefsen: "Fem fjell, fem kontinenter, fem uker", Hjemmet/Mortensen forlag, 1992)


På toppen av Gampeskottheia setter vi oss ned med hver vår banan. Regnet, som i et øyeblikk truet med sin ankomst, ser ut til å ha valgt en annen rute. I et filosofisk øyeblikk blir vi sittende å drøfte hva det er vi trakter etter. Hva det er som driver en middelaldrende kvinne mot verdens høyeste fjelltopper, og en trebarnsfar til å gå fra Kragerø til Blyvarden på Hardangervidda - midt i sommerferien? Britt er klar i sin tale: - Jeg må kjenne at jeg lever. Hver dag! 

Måten hun gjør det på er å sette seg mål. Alltid nye mål. - Men det trenger ikke være verdens høyeste fjell, sier hun, det kan like gjerne være å gå den lokale Ti-topperen på under 10 timer!


Møtet med Britt Thorstensen ble til denne artikkelen som sto på trykk i Telemarksavisa onsdag 18. mai.

Tjue minutter går uten at jeg tar notis av det. Å sitte sånn og prate med Britt kunne jeg gjort i timesvis. Som du spør, får du svar. Eventyreren er ikke typen som overøser deg med historier. Men viser du interesse, har du truffet blink!

Når Britt om noen uker er trygt tilbake fra Alaska, håper jeg på et fyldig referat - og flere trivelige turer i nærleiken!

Martin

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar