På tur med Marthe

Oppladning kan være så mangt. En fin mulighet til å gjøre to ting på en gang er å be med ungene på tur. Så kan far gå der med tung sekk for treningas skyld, og samtidig forsøke å gi podene noen opplevelser som kanskje vil inspirere dem en gang i fremtiden. Første invitasjon gikk til eldstejenta, Marthe (7 år). Hun takket mer enn gjerne ja...


Fredag 29. april: Kveldstur til Mykle (Vestfold, sør for Skrimfjella)

Planen var klar. Vi skulle kjøre hele den lange veien, gjennom Groruddalen, langsmed Mykle, helt fram til sommerparkeringa før Damskarven. Derfra skulle vi gå de tre kilometerne inn til Sørmyrsetra (DNT-hytte). Kvelden i forveien hadde vi blitt enige om hva vi skulle ha med av mat; det ble mye snadder - på tur er det jo lov til å kose seg! Jeg hentet Marthe på skolen, hun strålte, vi pakket det siste i sekkene og lastet dem inn i bilen. På veien gjorde vi holdt på McDonald´s. Simpel lunsj og siste proviantering på ICA. Så suste vi oppover.

Etter nærmere en time i bil, mesteparten på humpete skogsvei, nærmet vi oss. Marthe begynte å kjenne seg igjen, både i fjor og året før, hadde vi teltet ved fantastiske Mykle. Skuffelsen var derfor stor da vi møtte på låst bom i sørenden av vannet (hvordan kunne far glemme å sjekke på forhånd?). I stedet for
tre kilometer i fantastisk skogsterreng, hadde vi nærmere mila på grus før moroa ville starte. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å begynne, og så fikk vi vurdere underveis om vi skulle satse på hytta, eller returnere til bilen. En stund fablet vi om å overnatte i teltet, men det var før far kom på at vi ikke hadde tatt med liggeunderlag heller. Fadesen var komplett, og Marthe ville sporenstreks snu. Inne i skogen hadde heldigvis smeltet snø blitt til en liten bekk. Det ble redningen. Den ledet ned mot vannet, og lokket nok til at vi fulgte etter. På sandstranda fyrte vi opp primusen og laget oss en velsmakende tomatsuppe med lune nanbrød til. Marthe fikk sin etterlengtede kakao, og far en fyldig kopp kokekaffe. Vi nøt den varmende kveldssola, utsikten over et blikkstille vann, og orrfuglenes yre vårlek mellom trærne. For ikke å glemme litt sjokolade...

I bilen på vei hjem var begge skjønt enige om at det hadde vært en flott (men ganske slitsom) kveldstur. Marthe elsker å være ute, spesielt når hun får slå leir og ordne til måltid. Etter et halvt knekkebrød, bad og litt lesing på senga, falt hun momentant i søvn, klar for ny tur neste morgen!

Lørdag 30. april: Vestre Vealøs (500 m.o.h.)

Til tross for farens flause(r) kvelden i forveien, var alt glemt da vi våknet utpå morgenkvisten. Marthe var 

superklar for ny tur. At vi måtte overnatte i telt, var bare stas. Alt hun ville vite var hvor vi skulle. Puh! 

De to høyeste toppene i umiddelbar nærhet ble straks pekt ut som mål, og vi satte avgårde i retning 

parkeringa ved Skifjell. Etter å ha kikket på kartskiltet, spente vi på oss sekkene og begynte turen. Ferden 

gikk gjennom hvitveiskledde enger og tett furuskog, før vi startet oppstigningen - og lunsjet etter en 

drøy kilometer. Derfra gikk vi hele veien til topps.

Marthe klar for topptur!

Det tok oss om lag tre timer, og en passe sliten Marthe var godt fornøyd da hun kunne slå seg ned på en 

stein nedenfor Vealøstårnet. Enda blidere ble hun da far dro fram en pose med tortillas...

Marthe på toppen av Vestre Vealøs.

Det var Marthe som fant stedet der vi skulle slå leir. Allerede på veien opp hadde hun bestemt seg, det  

fantes ikke antydning til tvil: "Åh... her var det fint, pappa, her vil jeg at vi skal bo!" Og det var slettes 

ikke noe dumt valg; Vealøsmyra, der speiderhytta Gramsebu ligger. Etter en god snacksstopp under tårnet, 

trasket vi målretta tilbake samme vei vi var kommet; ned til leirplassen der vi satte opp teltet og varmet oss 

en oksegryte fra Real. Vi fant fort ut at myrvannet her ikke er allverden, selv ikke etter at det er blitt kokt. 

Derfor var det litt kjipt å registrere at det medbrakte vannet var ved å ta slutt!

Marthe med Vealøsmyra i bakgrunnen.

Vi var begge godt slitne da mørket senket seg i ni-tida. Cirka sju kilometers gange, for det meste oppover, 

tar på både liten og stor kropp. Marthe krøyp i posen først, lå og farget litt i et hefte, mens jeg ryddet. Etter

et kapittel i den medbrakte boka, sovnet hun. Klokka var litt over ti, og jeg ble liggende å høre beveren 

plaske i vannet. Høre datteren min puste - jevnt, tilforlatelig. Tenke at det vi hadde delt denne dagen var 

noe verdifullt. 

Temperaturen holdt seg behagelig fram til blåtimen. Da begynte lillemor å sprelle i posen. Hun var kald, 

jeg ba henne ta på seg ytterjakka, men det hjalp lite. Tilslutt måtte hun søke varme i min pose... Vi var 

plutselig nærmere hverandre enn vi hadde vært på lenge. Jeg merket at det gjorde noe med meg, at det 

føltes godt. 

Kveldsstemning ved Vealøsmyra.

Søndag 1. mai: Østre Vealøs (446 m.o.h.)

Til tross for at det ble småkaldt idet det nærmet seg morgen, falt vi begge i søvn igjen, og våknet ikke et 

minutt for tidlig. Klokka halv ni var vi ute av teltet, fem minutter seinere var plassen overfylt av speidere 

som også hadde overnattet ute. Vi kokte havregrøt på det dårlige myrvannet, men medbrakt syltetøy

gjorde susen - alt ble spist! Etter kaffe var det nedrigg og pakkings. Avmarsj litt over ti. Gikk direkte

til toppen av Østre Vealøs, og rastet langs stien på vei ned. Tilbake på parkeringa - tidsnok til å ha flere 

timer til å leke når vi kom hjem. Marthe var med andre ord godt fornøyd... og det var sannelig pappaen 

hennes også!

Marthe på toppen av Østre Vealøs. I bakgrunnen ses tårnet på Vestre Vealøs.

To fornøyde turgåere!

Martin