Snaut året er gått siden Fredrik og jeg møttes for første gang, på et kajakkurs i regi av padlegruppa til Eidanger I.L. Jeg husker at han ganske raskt skilte seg ut fra resten av gruppa. Fredrik var den rolige, avbalanserte typen. Ikke den mest snakkesalige - for å si det mildt. Det passet meg bra. Strengt tatt var jeg der for å lære meg hvordan man behersker en kajakk. Finne ut om dette var noe for meg.
At det fulgte en turkompis med på kjøpet, var en uventet - men trivelig bonus.
Fredrik og jeg ble makkere etter lunsj den første dagen. Etter fem timer på vannet, syklet vi sammen hjem. Praten satt løst. Jeg var over meg av begeistring for den nye oppdagelsen, ville padle mer. Det var tydelig at også Fredrik hadde sansen, for nå prata til og med han. Neste morgen møttes vi på veien, og syklet sammen ned til Nystrand. Kameratberging sto på dagsorden, og vi kom helskinnet fra det. Den ettermiddagen utvekslet vi mobilnumre, og ble enige om å gi lyd så fort en av oss følte dragningen mot fjorden bli for stor.
Av erfaring tvilte jeg på at så ville skje. Men denne gangen var det annerledes; jeg hadde glemt å ta med i beregningen at Fredrik kun var 27, og fortsatt lykkelig ungkar...
Mot slutten av uka kom den første sms´en. Han lurte på om vi skulle forsøke oss. Hvilket vi gjorde. Turen fra Malken til Røra ble en ny suksessopplevelse; selv om vi følte oss utstø, var det ingen som havnet ufrivillig i vannet...
I perioden som fulgte var vi på tur en eller flere ganger i uka. Aller best trivdes vi når det sjøet litt, og bølgene med den hvite fråden på toppen ga oss noe å kjempe imot. Men det var også trivelig i stille sjø. Da padlet vi som oftest side om side, og pratet om dann og vann. Som regel gikk det i friluftsrelaterte emner.
Om jeg ikke husker feil var fremtidige turer et av dem.
25 kilo merkes når sekken skal på... (men jeg innrømmer at posituren ser, ehm... noe snodig ut!).
Etter en sommerferie med mye padling, flyttet Fredrik nordover til Alta - mest av alt for å leve ut drømmen om hundekjøring og friluftsliv i barsk, nordnorsk natur. På et tidspunkt bestemte han seg for å gjøre nok et forsøk på å gå Telemark på langs. En gang utpå høsten tok han kontakt via Facebook, for å høre om jeg kunne hjelpe til med noe "skrivegreier". Jeg tenkte at det kan jeg godt - men da vil jeg være med på moroa...
Jeg ville være med på turen - ihvertfall deler av den. Vi chattet hyppigere enn noen gang, og straks var jeg mer involvert enn jeg hadde sett for meg. Før jul hadde en ukestur, eller der omkring, blitt til en treukers - og jeg begynte å glede meg til det første ruteutkastet skulle komme...
Den ene ideen tok den andre, "skrivegreiene" ble plutselig til daglige reportasjer (en idé som Telemarksavisa tente på). Golfballen var begynt å rulle, den hadde allerede form av en fotball. Men det stoppet ikke der. Vi ville forsøke å få med oss noen sposorer. Besøk (personlig oppmøte er fortsatt viktig), brevskriving, nye besøk, purringer, og så videre - tok plutselig opp mye tid. Man må stå på for å få resultater! Og vi har vært heldige: I skrivende stund er vi stolte over at Sporty Bil og importøren Hyundai Norge, samt kommunikasjonshuset Com2gether, er med som hovedsponsorer. Det er moro når lokale bedrifter støtter opp!
Turmiks er alltid kjærkomment.
Men jakta på sponsorer er en ting. Noe ganske annet er jakta på fysisk form... For egen del starta oppladningen til sommerens store høydepunkt med skituren over Hardangervidda (se nedenfor). Deretter ble fjellski byttet ut med fjellstøvler, og stadig flere kilo lagt i sekken. Fredrik er visstnok på tur hele tida. Hvis han ikke løper en av sine faste langruter, trener styrke - eller deltar i Tromsø marathon, er han sengeliggende på grunn av sykdom. I det siste har også han begynt å gå på beina, ettersom snøen er iferd med å slippe taket der oppe i nord...
For noen uker siden var han en snartur "sørafor", og vi syntes det var på tide å gå vår første tur i lag. Å padle noen timer uti fjorden er en ting. Men å skulle tilbringe tjuefire timer sammen, hver dag i tre uker, er noe ganske annet. En "bli kjent tur" kunne være greit å ha innabords...
Vi ble enige om å møtes hos meg med ferdigpakka sekk. Fredrik så ut til å ha tatt oppgaven vel alvorlig der vi traska bortover Tveitanveien... "Pakkesel" var vel det første ordet som falt meg inn. Men jeg sa ingenting - mest sannsynlig så jeg ut som et selv. (Noen dager seinere påsto han at det var 36 kilo i sekken, hvilket forklarer den lutrygga gangen.) En halv kilometer langs landeveien, og vi kunne forlate asfalt til fordel for stien som fører opp til Preståsen.
Mens vi gikk prata vi mye om sekk... Dette er et gravalvorlig samtaleemne, ikke å forveklse med "koffert" - hvis noen skulle tro det. Jeg har nemlig funnet ut at min Norrøna Stetind, min trofaste følgesvenn de siste åtte åra, er blitt et hakk eller to for liten. Det er et par ting som skal med når man legger ut på en treukers, og 75 literen har allerede begynt å vokse meg over hodet...
Vi "toppet" Preståsen, utvekslet noen beundrende gloser om utsikten, før vi beveget oss ned mot Moheim (eller Telemarksporten, om du vil). Jeg skyldte Fredrik noen kroner, kjøpte et par sjokolader og tok ut noen hundrelapper ekstra på bensinstasjonen - som jeg ga ham. Vi trasket over hovedinnfartsåra til Porsgrunn, tok inn ved et av de største byggvarehusene i byen, under togskinnene - opp i Østmarka. Opp, opp, opp mot toppen av Årdalsåsen...
Ved stiskillet mot Svinholtdammen knakk vi av. Det var blitt kveld, vi hadde allerede gått i to timer, og pause med utsikt ville gjøre godt. Og vi rakk det akkurat: I det sola gikk ned svøpte den Grenland i et blekrosa sjal. Jeg fiklet etter noen tørre plagg, Fredrik nøt utsikten. Jeg fikk kameraet i hendene, knipset minnene, og registrerte at jeg hadde kaffe - men ingen fyrstikker til å fyre opp primusen med. Alt jeg kunne by på var en Hobby og Pollys Turmiks. Faen som jeg traktet etter kokekaffe...
På vei ned var det stummende mørkt, på nær lyset fra hodelyktene våre. Atmosfæren hadde forandret seg, lufta var blitt kald og rå. Kanskje var det enda mer spennende å gå sånn? Vi snakket om at det kunne være morsomt å gjøre det underveis. Snu opp ned på døgnet - hvorfor ikke?
Vel hjemme fant jeg svovelstikkene i bunnen av sekken. Med andre ord kunne vi holdt kaffeslaberas i det sola gikk ned. Damn!
Men, om et par måneder vil nok muligheten by seg igjen..!
Martin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar